Empirien fikk fotfeste i en bursdag hvor vi hadde tatt med alle yngstemanns lekekamerater hjem fra barnehagen. Barna var slitne etter en lang dag, og hadde fått servert godteri, gelé og kake.

En ungeflokk, lave på energi og høye på sukker, var i utgangspunktet oppskriften på en ettermiddag fra helvete.

– Du kan sette deg her, sa jeg og pekte på godstolen. – Og her, og der, og hvis dere setter dere litt sammen, så blir det plass til alle.

Og så leste jeg. Høyt. Og ungene satt lyttende, leende og undrende, og hørte på historier fra virkeligheten. Da barna ble hentet to timer senere og foreldrene, med flakkende blikk og nervøs stemme, spurte om det hadde gått bra, kunne jeg ikke annet enn å ønske dem velkommen igjen neste år.

«Kanskje oppdager de at virkeligheten er det største eventyret.»

Vi har fortsatt å lese høyt for barna. Høytlesningen samler og tilgir etter en ettermiddag med kaos. Når 5.-klassingen sloss med bokstavene er det å bli lest høyt for et fint alternativ, og det bidrar til at han ikke hater lesing per se. Ofte inviterer lesestundene også til gode diskusjoner og samtaler om det som skjer i verden rundt oss.

I høst var jeg en del av et formidlingsopplegg på Litteraturhuset i Oslo for tredje- og fjerdeklassinger fra indre by. Jeg fortalte om isbjørninnbrudd på hytta, om mikroplast i magene på sjøfugl og om isgrotter, storslåtte........

© NRK