«Fjellet er vakkert og fjorden er rik» var Anne Enger Lahnstein sin avslutningsreplikk da striden sto om Norges forhold til EU i 1994.

Det var nydelig,

Hun pekte på landet vi elsker. Og ikke minst på Grunnlovsdagen, da bjørken står lysegrønn, og det korsmerkte flagg i rødt, hvitt og blått vaier over de fleste hjem, er det umåtelig vakkert. Fra balkonger, fra høye flaggstenger i grønne hager, fra alle offentlige bygg, fra kirker og bedehus, og i alle barnehender stråler det korsmerkte flagget. Og ja, vi elsker det.

Vi opplever det igjen, og gledes ved synet av Norge. Og vi undres over den stadig gjentagende debatt om vi skal «outsource» selvråde-retten ytterligere.

Hvorfor skal vi det?

Hva har andre land som er bedre enn vårt, når det gjelder ressurser? Hvis vi ikke klarer å styre oss selv, vil virkelig ikke andre gjøre det bedre.

Vi har «outsourced» for mye. Selv våre flinkeste gründere og forretningsfolk.

Det er flaut.

Vi har også sendt vannkraften vår ut av landet, på en måte som fører til dyrtid og trange kår for dem som har minst blant oss.

Det er skammelig.

Vi holder på å avfolke Norge også. Selv om vi har en stor invandring blir det født alt for få barn til å ha en bærekraftig utvikling.

Alle vet det. Men i stedet for å «gullforgylle» mødre som tar imot barnet sitt, slåss de for at en skal kunne drepe barnet under mors hjerte, helt til barnet så å si er levedyktig som tidligfødt. Det virker som det er blitt en besettelse for mange av folkets kårne.

Det er synd.

Men det rokker ikke ved at landet er vårt. Og det rokker ikke ved at 1814 var viktig. At selvråderett er viktig. At eiendomsrett er viktig. At frihet er viktig.

Er så noen av disse rettene beskåret i vår tid?

Ja, mye burde vært rullet tilbake. Byråkratiet burde slankes.

Eiendomsretten styrkes. Retten til liv gjeninnføres for det ufødte barn, og knesettes som en rett for alle.

Vi feirer vår grunnlovsdag mens krigen raser både i Ukraina og i Gaza/Israel. Vi gråter for dem som lider og ber til Herren om at fred og frihet fra terror igjen skal bli virkelighet.

Men det gir oss også grunn til å takke for å kunne synge «Ja vi elsker», og «Gud signe vårt dyre fedreland» av full hals.

Noe av det mest vemmelige som nå skjer i Norge, så vel som i verden, er den økende antisemittisme. Så denne 17. mai tar jeg på meg en davidsstjerne, når jeg pynter meg til dagen.

I de aller fleste TV-programmer undertegnede deltar i, har jeg davidsstjernen som smykke om halsen. Gjør du det, er det som når Danmarks konge under krigen tok den gule davidstjernen på seg. Slik proklamerte han at i Danmark var jødene danske – og at han var deres konge og solidarisk med dem.

Min davidsstjerne er en bekjennelse av solidaritet med jødene som er de som er angrepet i Midtøsten.

Vi takker Gud for Grunnlovsdagen. Vi feirer den 17. mai. Vi synger frihetssangene. Og vi ber for det krigs-trøtte folket i Gaza – men først og fremst for Israel.

Vi ber om fred for Jerusalem, «byen av gull».

QOSHE - Ja, vi elsker - Anita A. Sæle
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Ja, vi elsker

21 0
16.05.2024

«Fjellet er vakkert og fjorden er rik» var Anne Enger Lahnstein sin avslutningsreplikk da striden sto om Norges forhold til EU i 1994.

Det var nydelig,

Hun pekte på landet vi elsker. Og ikke minst på Grunnlovsdagen, da bjørken står lysegrønn, og det korsmerkte flagg i rødt, hvitt og blått vaier over de fleste hjem, er det umåtelig vakkert. Fra balkonger, fra høye flaggstenger i grønne hager, fra alle offentlige bygg, fra kirker og bedehus, og i alle barnehender stråler det korsmerkte flagget. Og ja, vi elsker det.

Vi opplever det igjen, og gledes ved synet av Norge. Og vi undres over den stadig gjentagende debatt om vi skal «outsource» selvråde-retten ytterligere.

Hvorfor skal vi det?

Hva har andre land som er bedre enn vårt, når det........

© Norge IDAG


Get it on Google Play