Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland tok til orde for å avvikle 1. mai, hvor hun viser til at dagen har blitt en fridag for «kontorfolket», mens «arbeiderne» ofte må jobbe.

Hun har beregnet at kostnadene av en offentlig fridag tilsvarer 3.700 sykepleierårsverk, og foreslår heller å bruke pengene til å nettopp ansette sykepleiere.

Jeg er enig med Hovland at vi trenger flere sykepleiere, og det er positivt at hun ønsker å prioritere flere sykepleierårsverk. Men der stopper også enigheten. For meg er 1. mai en viktig kampdag, som norsk arbeidsliv har behov for.

Flere ansatte alene løser lite

Som en som snart skal begynne å jobbe som sykepleier, vil jeg si dette tydelig: Når jeg går i tog 1. mai, er det ikke bare for å kjempe for bedre vilkår for meg selv, men for alle sykepleierne og sykepleierstudentene som er på jobb denne dagen.

Flere ansatte alene løser lite, hvis vi ikke samtidig gjør noe med årsakene til at folk slutter. Uten bedre lønn, lavere arbeidsbelastning og mer forutsigbare arbeidshverdager, vil nye sykepleiere fort forsvinne ut av yrket igjen. Kampen for flere sykepleiere er derfor også en kamp for bedre arbeidsvilkår.

Les også: Velferdsstaten........

© Nettavisen