Ernst A. Lersveen

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Det overordnede målet for regjeringens idrettspolitikk er at «alle som ønsker det skal ha mulighet til å delta i idrett eller drive organisert fysisk aktivitet».

Men, det hevdes fra stadig flere at barn- og unge stenges ute fordi det koster for mye.

Ingen vet hvor mange det dreier seg om.

En undersøkelse i statlig regi foretatt for få år siden antydet to prosent.

To prosent er uansett to prosent for mye.

Les også: Er det foreldrenes skyld at barne- og ungdomsidretten har blitt så alvorlig?

Det som er fakta er at det blir dyrere og dyrere å ha barn og unge i idrett.

Vi kan, sier noen, få et klasseskille blant barn og unge, de som har råd til å la barna leve ut sine drømmer i idretten, og de som ikke ser seg i stand til det.

Jeg mener at vi allerede har et klasseskille.

Og det tragiske er at det er mellom de som mest trenger idretten − og de som har alle muligheter.

Det handler ikke bare om foreldre som betaler uansett hva det koster, og foreldre med svak økonomi.

Nei, foreldre med god råd tar seg også råd til å bruke tid på å følge opp sine barn.

Svært tabloid sagt så kan vi si at........

© Nettavisen