Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg var nok ikke den eneste som ble grepet av sympatifølelser da bildet av kronprinsessen med pustemaskin ble publisert.

Det krever ingen spesielle empatiske evner for å sette seg inn i hennes situasjon – en perfekt storm av fysiske og psykiske påkjenninger.

Når meningsmålingene i tillegg viser et bratt fall i befolkningens tillit og at hennes tragedier treffer ikke bare henne selv, men Norges statsform, kan vi bare ane hvilken bør hun må bære på sine skuldre.

Mens de fleste av oss som blir rammet av sykdom som oftest går over, fins det tydeligvis få lysglimt i den bekmørke tunnelen som Mette-Marit nå er inne i.

Står anklaget for folkedomstolen

Et anfall av tvisyn traff meg midt i et av de mange ordskiftene om Epstein, kronprinsessen og hennes sønn som jeg har vært involvert i den senere tiden. På hvilket tidspunkt vil det være riktig å trykke på pauseknappen til tross for at det gjenstår en rekke ubesvarte spørsmål av stor offentlig interesse?

Det er ingen som har beskyldt henne for å ha begått kriminelle handlinger. Det hun står anklaget for i folkedomstolen er dårlig dømmekraft, en tiltale hun har erklært seg skyldig i.

Monarkiet er et pussig dyr i vår politiske dyrehage. Verken statsvitere, historikere eller jurister har helt klart å bli enige om hvor mye makt de kongelige innehar. Forfatningsmessig er Slottet i våre dager så vingeklippet at det fins få muligheter for å utøve politisk makt.

Strafferettslig sett tilhører jeg den «skolen» som mener at de såkalte immunitetsparagrafene grunnloven er så innskrenket – og har så liten praktisk anvendelse – at de like gjerne kunne vært fjernet.

Når noen historikere påpeker at kongen i 1928 hadde avgjørende innflytelse på innsettelsen av den første arbeiderpartiregjeringen, er det mye som taler for at heller ikke denne gangen hadde kongen den reelle politiske makten som skulle til.

Til tross for at kongen er den formelle statslederen i Norge har jeg derfor endt opp med å hevde at kongehuset først og fremst i dag har rituell og kulturell innflytelse (selv om den i gitte tilfeller kan påvirke den politisk makten).

Les også: Nå får vi håpe de ikke kjeder seg

Slipper unna formuesskatt

Dette plasserer de kongelige i en vanskelig situasjon. Et flertall av nasjonens innbyggere er helt med på at de skal gis spesielle fortrinn, slik som unntak fra formuesskatt, at de får sine inntekter over statsbudsjettet og at de kan leve et luksusliv.

Strafferettslig kan prinser og prinsesser ikke dømmes av andre enn av kongen eller dem han han bestemmer til å dømme.

Det er en juridisk disputt om hvorvidt dette gjelder dronningen eller kronprinsessen, men det fins neppe en eneste politibetjent eller påtalemyndighet som ikke ville behandle Sonja eller Mette-Marit annerledes enn deg og meg.

Vår nasjonale sømmelighet gir dem også på dette feltet noen fortrinn. Men dermed kan de heller ikke «renvaskes» i den tredje statsmakt. Overfor «folkedomstolen» kan de nådeløst føres til skafottet dersom de ikke gir adekvate svar på tiltale. Denne domstolen gir seg aldri selv om det hagler med spekulasjoner, insinuasjoner og direkte løgnaktige påstander fra aktoratet.

Selv antydninger om at sykdom anvendes strategisk for å vinne folks sympati gjennomsyrer deler av sosiale medier i disse dager.

Spekulasjoner og konspirasjoner går hånd-i-hånd. Folk «vet» jo at det er mange næringslivsledere og politikere som har brukt sykdom som unnskyldning for det ene eller det andre.

Og er det ikke pussig at nesten alle i det norske Epstein-syndromet har havnet på sykehus?

Merkelig strategi av Slottet

Det blir sagt av aktor i saken mot hennes sønn Marius Borg Høiby at han ikke skal dømmes for den han er, men for det han har gjort. For hennes kongelige høyhet er det langt på vei motsatt.

I hennes «dom» inngår det gammel historikk, republikanisme, pussige hatter og intetsigende takketaler på sørlandsdialekt i en salig saus av hva var det jeg sa-snusfornuft. Hennes dom måles ikke i måneder og år, men i prosentpoeng på meningsmålingene.

Mot denne bakgrunnen synes jeg Slottet har valgt en merkelig strategi for å få Epstein-skandalen til å forsvinne.

Mette-Marit har virkelig ikke gjort det lett for seg selv, men også hennes kommunikasjonsstab må ta på seg skylda.

En venn av meg, en tidligere statsråd, sa engang til meg at den beste måten å bli kvitt en beskyldning om skandale er å avbryte et intervju slik: «Du sier dette var galt gjort av meg – det er ikke riktig – det er en helt forferdelig tabbe!»

Unngå for all del å gjøre deg til offer!

Les også: Høiby-rettssaken: Tid for å lære

Vi er nødt til å akseptere det

Si: Epstein var en god og nær venn av meg – jeg stolte altfor lenge på hans historie om dommen fra 2008, jeg ble ikke manipulert, jeg var blind for omfanget av hans misgjerninger. Jeg tenkte som min svigerfar da han ble konfrontert med at en av hans nærmeste venner ble dømt til fengselsstraff for økonomisk kriminalitet:

«Jeg slår ikke uten videre hånden av nære venner».

«Jeg ble sviktet av denne vennen og hørte aldri på advarsler. Det ber jeg uforbeholdent om unnskyldning for til alle dem som gjennom 25 år har vist meg tillit. Hvis Epstein-kommisjonen som Stortinget har oppnevnt mener jeg kan bidra til å oppklare deres undersøkelser, bidrar jeg gjerne.» Så kunne vi alle sammen si at det var dumt sagt, kanskje naivt. Vi kan mene det var forferdelig dumt! Men vi vil være nødt til å akseptere det.

Og kanskje kan vi da går videre.

For én dag kommer kronprinsessen til å knele foran et alter i Nidarosdomen med krav om høy moral og pliktmessig avhold fra alt som kan skade det norske selvbilde eller et kongehus som er kjent for å gjøre det beste de kan for dette landet.

© Nettavisen