Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(RA Stavanger): Det er lett å la seg blende av Renate Reinsve og åtte Golden Globe-nominasjoner for «Affeksjonsverdi».

Kristoffer Joner er en ærlig sjel. Når filmoppdragene mangler, slik de gjorde i det herrens skatteår 2024, må han heve trygd på Nav.

Selvsagt ikke noe galt i dét. Det fine med Joner er at stjernen vi ellers er vant med å se på lerret og skjerm, er dønn ærlig om økonomiske problemer og alt det andre som av og til rammer ham.

Kjendiskåte medier snubler rundt på de røde løperne i begeistring over Renate Reinsve og Joachim Trier. Det er vel og bra. Inflasjonen i nominasjoner tilslører likevel at norsk film er på et kritisk sted og at Kristoffer Joner er .

At Joner må på Nav er et krisetegn, for hvordan står det til med andre filmarbeidere som ikke har samme status? Hva med fotografene, lydfolkene og klipperne?

Kristoffer Joner er et fenomen på mer enn filmstjerne-måten. Han er ikke teaterhøgskole-skuespiller, men har gått sin egen, private filmskuespillerskole med seg selv som lærer og der time etter time med nærstudier av var pensum.

– Hva er forskjellen på deg og en utdannet skuespiller? spurte jeg Joner da jeg intervjuet ham på en scene for noen år siden.

– Jeg kan bare ha én rolle i hodet om gangen, svarte Norges Christopher Walken. Joner kan ikke svitsje mellom prøver på et Ibsen-stykke på dagtid og Shakespeare på scenen på kveldstid. Innlevelsen i........

© Nettavisen