Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

På 1980-tallet var problemet kredittdrevet overoppheting, sterk lånevekst og spekulasjon. Høy rente kunne da forsvares som et virkemiddel for å kjøle ned en økonomi som gikk for varmt.

Slik er det ikke nå. Dagens prisvekst drives i langt større grad av økte kostnader på helt nødvendige varer og tjenester: Strøm, drivstoff, mat, bolig, lån og leie.

Dette er ikke et resultat av luksusforbruk eller folk som lever over evne. Det er et resultat av at vanlige husholdninger må betale mer for det de ikke kan velge bort.

Les også: Krev lavere rente – eller bli flådd

I tillegg kommer den internasjonale situasjonen. Krigen i Ukraina og den pågående krigen som involverer Iran bidrar til høyere energi- og transportkostnader. Det slår inn i hele Europa, og også i Norge. Men dette er nettopp grunnen til at det blir feil å svare med renteheving. Høyere rente får ikke strømprisen ned. Den senker ikke drivstoffkostnadene. Den gjør bare boliglån dyrere, presser husleiene opp og øker kostnadene i næringslivet.

Det er riktig at staten allerede har tatt i bruk strømstøtte og nå har redusert drivstoffavgiftene kraftig. Men dette er ikke nok, og det gjøres i stor grad på feil måte. Støtteordninger er offentlig pengebruk for å kompensere for høye priser. De demper belastningen, men lar ofte det underliggende kostnadsnivået bestå.

Les også: Drivstoffavgiften kuttes – men pumpeprisen vil øke

Det avgjørende skillet

Det avgjørende skillet går mellom kompensasjon og kostnadsstyring. Dersom staten i større grad brukte sin økonomiske styrke til å påvirke selve strømprisen og andre basiskostnader direkte, ville man også endre det makroøkonomiske grunnlaget for inflasjonen. Det ville gi lavere prispress i husholdningene, lavere konsumprisindeks og mindre innenlandsk inflasjon på basisbehov. Dermed ville også behovet for høy rente bli svakere.

Norge er ikke et land uten handlingsrom. Vi har ressursene til å skjerme oss bedre mot en internasjonal kostnadsbølge enn mange andre land. Men det krever politiske prioriteringer: Mindre offentlig sløsing, sterkere kontroll med pengebruk, mindre byråkratisk vekst og større vilje til å bruke fellesskapets midler på å redusere faktiske levekostnader.

Les også: Uansvarlig bensinkutt? Elbilistene har fått 40 milliarder kroner årlig

Norske interesser først

Det krever også politisk vilje til å sette norske interesser først. Dersom Norge faktisk har handlingsrom til å skjerme egen befolkning mot unødvendig høye energikostnader og prispress på basisvarer, må dette handlingsrommet brukes. Da holder det ikke å vise til ytre begrensninger eller automatisk innrette seg etter press fra EU, Esa eller EØS-systemet dersom resultatet er at norske husholdninger og norsk næringsliv blir stående igjen med regningen.

Norske myndigheter må være villige til å stå opp for nasjonale løsninger når det er nødvendig for å beskytte eget land og eget folk.

Må angripe årsaken til prisveksten

Poenget er enkelt: Dette er ikke jappetiden. Dette er en kostnadsdrevet inflasjon, forsterket av internasjonale kriger og politiske valg. Da trenger vi ikke mer av feil medisin. Da trenger vi en politikk som angriper selve årsaken til prisveksten.

© Nettavisen