Man trenger ikke tilhøre de indre kretser av Arbeiderpartiet for å kjenne på en viss sympati med partileder og statsministrer Jonas Gahr Støre. Han ser ut til å vasse i ei evig hengemyr av skandaler med folk rundt ham; attpåtil folk han selv har vært med å peke ut.

Den siste ukes misere med Sandra Borch og Ingvild Kjerkol er bare en forlengelse av det endeløse trøbbelet som har fulgt ham i toppen av det som var Norges største parti, da han i 2014 overtok som partileder og seilet inn på meningsmålinger med tall man ikke har sett siden Einar Gerhardsen holdt seierstaler på svart-hvitt-TV.

Skandalene i seg selv er ikke Støres skyld.

Det er ikke han som har tafset på unge politikere i egne rekker, og dermed brutt interne retningslinjer for seksuell trakassering (Trond Giske).

Det er ikke han som har tuklet med papirer for pendlerbolig og hjemmeadresse (Hadia Tajik).

Det er ikke han som har hatt seksuelle forbindelser til en kvinnelig elev på videregående skole (Odd Roger Enoksen).

Det er ikke han som har utnevnt nære venner og bekjente til godt betalte styreverv (Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna).

Det er ikke han som har kjøpt aksjer mens han han har ledet departement (Ola Borten Moe).

Det er ikke hans ektefelle som har handlet aksjer under hans virke som minister (Anniken Huitfeldt).

Det er ikke han som har tilrøvet seg akademiske verdipapirer ved å jukse på eksamensbesvarelser (Sandra Borch og, meget mulig, Ingvild Kjerkol).

Men det har skjedd på hans post, i hans regjeringstid, både som leder av Arbeiderpartiet og Norges regjering. Og hans egen håndtering av disse uønskede, uforutsette og uakseptable gjerningene og påfølgende krisene – enn si mangelen på sådan – har bare vært med å gjøre vondt verre.

Altfor ofte er strategien å sitte stille i båten og håpe at ytre faktorer skal ordne opp. Det er........

© iTromsø