Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den 26..mai 1989 vedtok Stortinget enstemmig å ratifisere Europarådets charter om lokalt selvstyre. Artikkel 2 i Europarådets charter lyder: «Prinsippet om lokalt selvstyre skal anerkjennes i nasjonal lovgiving, og i grunnloven hvor dette lar seg gjennomføre».
Stortinget har fem ganger forsøkt å få Artikkel 2 i Europarådets Charter implementert i vår Grunnlov slik det ble forutsatt ved ratifiseringen i 1989, men uten å få nødvendig flertall for det. I 2016 ble dette nok en gang tatt opp til behandling i Stortinget ved Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der det ble vist til tidligere ratifisering og hva som var forutsatt av Europarådet. Det ble fremsatt tre forskjellige forslag der alle hadde med seg ulike tekster til selve formuleringen som skulle inn som annet ledd i §49 (om borgerrett og den lovgivende makt). Det er verdt å merke seg at 25 land i Europa allerede hadde tatt inn denne bestemmelsen i sine grunnlover.
Jeg var selv stortingsrepresentant i perioden 2013-2017, satt i Kontroll- og Konstitusjonskomiteen, og var med på behandlingen av implementeringen av bestemmelsen i art. 2 i Europarådets Charter. Jeg husker godt denne behandlingen, både fordi det var lett å bli engasjert, spesielt fordi det var en viktig bestemmelse for lokaldemokratiet vi skulle innføre i Grunnloven. Hele komiteen var ganske samstemte på at dette skulle vi få til denne gangen.
Komiteens flertall (unntatt Høyre) kom raskt frem til en fellesmerknad i saken som lyder: - Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil understreke at lokaldemokratiet er en av de sterkeste verdiene i det norske samfunnet. Oppslutningen om lokale folkevalgte organer er konstant og sterk på alle forvaltningsnivåer og i befolkningen. Det er en viktig beskytter av demokratiet, og strukturen i Norge har vært avgjørende for stadig å finne nye måter å løse velferdsoppgaver på. Kommunene har vært og er en avgjørende brikke i den norske representative demokratiske velferdsstaten. Kommunene har selv flyttet mer reell makt langt nærmere enkeltmennesker og lokalsamfunn. Flertallet mener at det er på denne bakgrunn man må se de forslag til grunnlovfesting av lokaldemokratiet som er fremmet.
Gjennom behandling av Grunnlovsforslaget ble det innført er «annet ledd» i paragraf 49 i Grunnloven, og slik lyder bestemmelsen i §49 i dag: § 49. Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg. Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.
Og hvordan har så utvikling vært innen dette viktige temaet etter at justeringen av §49 ble gjort av Stortinget? Over tid har det utviklet seg en kultur i deler av den kommunale saksbehandling som gjør at en må ha lov til å spørre om det er slik som denne kulturen utøves innbyggerne i vårt land vil ha det. I et fritt land forventes det at en har anledning til å innrette seg slik at en opplever trivsel i hverdagen der en bor, enten det er hjemme eller der en har sin feriebustad.
Jeg tror mange ser at en må ha noen fellesregler i samfunnet for at vi alle kan leve sammen på en god måte, og der en respekterer det sett av regler som er etablert gjennom vedtak av lovgivende myndighete. En kan imidlertid likevel nå undres over omfanget og detaljrikdommen i lover/forskrifter og ikke minst såkalte veiledere til bestemmelsene som en har tillatt å utvikle seg over tid.
I den senere tid er det fra sentrale og lokale myndighetene sin side blitt et sterkt fokus på det en kaller «ulovlighetsoppfølging», dvs å slå ned på de tilfeller det er satt i gang byggetiltak på eiendom uten at det er søkt om lov til dette, og der det blir definert som søknadspliktig tiltak.
I mange saker som er til behandling i de lokalpolitiske fora, er det tatt opp saker som tiltakshaver ser som bagatellmessige og der tolkningen av bestemmelsene gjøres unødig strengt, som også flertallet i den lokalpolitiske behandlingen ofte ser som bagatellmessige og uvesentlige i den store sammenhengen. Men når administrasjonen først har tatt opp saken, går det gjerne så mye prestisje i dette at både fylkeskommunen og Statsforvalteren kobles inn med «storsleggene» sine.
Det fører for langt her å ramse opp diverse eksempler som viser en uthuling av intensjonen bak innføring av annet ledd i §49 i Grunnloven, men jeg vil likevel peke på mangel på respekt fra statlige og regionale myndigheter (Statsforvalter/fylkeskommunen) for folkevalgte vedtak eksempelvis i samferdselssaker der vedtak ofte er gjort med stort flertall i kommunestyre eller teknisk utvalg.
Jeg vil påstå at vi har nå fått en sterk og konkurrerende politisk kraft til det lokalpolitiske nivå gjennom fylkeskommunen og Statsforvalteren og ikke minst også i kommunenes egen administrasjon, som for øvrig kurses regelmessig årlig av fylkeskommune og Statsforvalter.
Disse trendene må snus, og det må foretas en gjennomgang spesielt av forskrifter og veiledere til lover for å se om ordlyden i disse er samfunnstjenlige slik de er beskrevne og praktiseres i dag. Det må vektlegges mer hensyn til den enkelte innbygger av samfunnet samt utøve større grad av respekt for det lokale demokratiet slik intensjonen var i Stortingets behandling av §49 i 2016.
Den 26..mai 1989 vedtok Stortinget enstemmig å ratifisere Europarådets charter om lokalt selvstyre. Artikkel 2 i Europarådets charter lyder: «Prinsippet om lokalt selvstyre skal anerkjennes i nasjonal lovgiving, og i grunnloven hvor dette lar seg gjennomføre».
Stortinget har fem ganger forsøkt å få Artikkel 2 i Europarådets Charter implementert i vår Grunnlov slik det ble forutsatt ved ratifiseringen i 1989, men uten å få nødvendig flertall for det. I 2016 ble dette nok en gang tatt opp til behandling i Stortinget ved Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der det ble vist til tidligere ratifisering og hva som var forutsatt av Europarådet. Det ble fremsatt tre forskjellige forslag der alle hadde med seg ulike tekster til selve formuleringen som skulle inn som annet ledd i §49 (om borgerrett og den lovgivende makt). Det er verdt å merke seg at 25 land i Europa allerede hadde tatt inn denne bestemmelsen i sine grunnlover.
Jeg var selv stortingsrepresentant i perioden 2013-2017, satt i Kontroll- og Konstitusjonskomiteen, og var med på behandlingen av implementeringen av bestemmelsen i art. 2 i Europarådets Charter. Jeg husker godt denne behandlingen, både fordi det var lett å bli engasjert, spesielt fordi det var en viktig bestemmelse for lokaldemokratiet vi skulle innføre i Grunnloven. Hele komiteen var ganske samstemte på at dette skulle vi få til denne gangen.
Komiteens flertall (unntatt Høyre) kom raskt frem til en fellesmerknad i saken som lyder: - Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil understreke at lokaldemokratiet er en av de sterkeste verdiene i det norske samfunnet. Oppslutningen om lokale folkevalgte organer er konstant og sterk på alle forvaltningsnivåer og i befolkningen. Det er en viktig beskytter av demokratiet, og strukturen i Norge har vært avgjørende for stadig å finne nye måter å løse velferdsoppgaver på. Kommunene har vært og er en avgjørende brikke i den norske representative demokratiske velferdsstaten. Kommunene har selv flyttet mer reell makt langt nærmere enkeltmennesker og lokalsamfunn. Flertallet mener at det er på denne bakgrunn man må se de forslag til grunnlovfesting av lokaldemokratiet som er fremmet.
Gjennom behandling av Grunnlovsforslaget ble det innført er «annet ledd» i paragraf 49 i Grunnloven, og slik lyder bestemmelsen i §49 i dag: § 49. Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg. Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.
Og hvordan har så utvikling vært innen dette viktige temaet etter at justeringen av §49 ble gjort av Stortinget? Over tid har det utviklet seg en kultur i deler av den kommunale saksbehandling som gjør at en må ha lov til å spørre om det er slik som denne kulturen utøves innbyggerne i vårt land vil ha det. I et fritt land forventes det at en har anledning til å innrette seg slik at en opplever trivsel i hverdagen der en bor, enten det er hjemme eller der en har sin feriebustad.
Jeg tror mange ser at en må ha noen fellesregler i samfunnet for at vi alle kan leve sammen på en god måte, og der en respekterer det sett av regler som er etablert gjennom vedtak av lovgivende myndighete. En kan imidlertid likevel nå undres over omfanget og detaljrikdommen i lover/forskrifter og ikke minst såkalte veiledere til bestemmelsene som en har tillatt å utvikle seg over tid.
I den senere tid er det fra sentrale og lokale myndighetene sin side blitt et sterkt fokus på det en kaller «ulovlighetsoppfølging», dvs å slå ned på de tilfeller det er satt i gang byggetiltak på eiendom uten at det er søkt om lov til dette, og der det blir definert som søknadspliktig tiltak.
I mange saker som er til behandling i de lokalpolitiske fora, er det tatt opp saker som tiltakshaver ser som bagatellmessige og der tolkningen av bestemmelsene gjøres unødig strengt, som også flertallet i den lokalpolitiske behandlingen ofte ser som bagatellmessige og uvesentlige i den store sammenhengen. Men når administrasjonen først har tatt opp saken, går det gjerne så mye prestisje i dette at både fylkeskommunen og Statsforvalteren kobles inn med «storsleggene» sine.
Det fører for langt her å ramse opp diverse eksempler som viser en uthuling av intensjonen bak innføring av annet ledd i §49 i Grunnloven, men jeg vil likevel peke på mangel på respekt fra statlige og regionale myndigheter (Statsforvalter/fylkeskommunen) for folkevalgte vedtak eksempelvis i samferdselssaker der vedtak ofte er gjort med stort flertall i kommunestyre eller teknisk utvalg.
Jeg vil påstå at vi har nå fått en sterk og konkurrerende politisk kraft til det lokalpolitiske nivå gjennom fylkeskommunen og Statsforvalteren og ikke minst også i kommunenes egen administrasjon, som for øvrig kurses regelmessig årlig av fylkeskommune og Statsforvalter.
Disse trendene må snus, og det må foretas en gjennomgang spesielt av forskrifter og veiledere til lover for å se om ordlyden i disse er samfunnstjenlige slik de er beskrevne og praktiseres i dag. Det må vektlegges mer hensyn til den enkelte innbygger av samfunnet samt utøve større grad av respekt for det lokale demokratiet slik intensjonen var i Stortingets behandling av §49 i 2016.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
