Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har vært heldig. Jeg ble født under krigen, men var heldigvis for liten til å bli påvirket av traumer fra den tiden. Da krigen tok slutt, var jeg snaut tre år. Ifølge det jeg senere har lært og lest om barns utvikling, stod jeg nå i en periode der jeg ubevisst lærte å prioritere hva som var viktig, som jeg beholdt og utviklet, og hva som var uvesentlig, altså ikke verd å bry seg med.

Min far hadde sju søsken. Min mor hadde åtte. Til sammen hadde jeg altså tilgang til fire besteforeldre og 15 onkler og tanter, samt deres barn – mine søskenbarn. Slekt var en viktig komponent i mitt liv. Min far, som var byggmester, var streng, men rettferdig, og etter hvert vel religiøs. Min mor var hjemmeværende husmor, med forståelse og toleranse for både mitt og min fars ve og vel.

Jeg vokste opp i et middelklassesamfunn med streng sosial kontroll. Som barn flest var vi ute hele dagen, overlatt til oss selv fra tidlig alder. Dette medførte selvsagt en mer grensesprengende livsanskuelse enn den man får i en barnehage. Men heldigvis for oss var kunnskap om vår gjøren og laden underlagt denne sosiale kontrollen. Dette medførte at vi lærte å ha respekt for voksne, naboer så vel som lærere.

Leken kunne være hard. Vi ville alle være cowboyer, fordi indianerne alltid tapte i filmene. Men jeg husker godt da en av cowboyen plutselig stod der med en pil med stålspiss i pannen, mens blodet silte nedover nesa. Heldigvis gikk ikke pila gjennom skallen.

Som barn lengtet vi etter å bli voksne slik at vi fikk gjøre hva vi ville. Det medførte også at vi fant skjulesteder der vi ikke ble observert. Der kunne vi røyke og banne uten at sosialkontrollen ga våre foresatte beskjed.

Etter folkeskole og konfirmasjon var vi voksne og gikk på by’n med frakk – på rett side av Haraldsgata. 14 år gamle dro mange av guttene til sjøs. Framhaldsskole, husmorskole, realskole, gymnas eller arbeid sysselsatte de andre. I tillegg tror jeg vi var den første tenåringsgenerasjonen. Amerikansk og europeisk musikk fra Radio Luxemburg sørget for det. De første moderne popidolene oppstod, men for de fleste av oss var voksenlivets realiteter langt viktigere enn kjendisdyrkelse. Influensere fantes ikke, de hadde ingen kanaler for å nå oss, og ingen legitimitet om de hadde hatt slike. Nyhetene fikk vi gjennom NRK.

Gatene var rimelig trygge. Bil var det få som hadde. Først med oljejobbene tidlig på 1970-tallet ble bilen allemannseie, tok opp plass, og truet fotgjengere, syklister og folkehelse. Telefon måtte man søke om, og godta å låne staten et visst beløp for å få. Mobiltelefoner og smarttelefoner fantes ikke, så foreldre kunne veksle blikk med sine barn i barnevogna, og folk flest så seg til venstre og høyre før de krysset vegen. Trafikkregler som høyrekjøring ble tatt på alvor, også av syklister og alle unntatt bilistene var forventet å vise hensyn i trafikken.

Derfor synes jeg stakkars moderne barn. De kommer gjerne fra små familier, mange splittet, og de vokser opp i barnehager og skoler der spesielt guttene, etter min mening, lærer at alt kan forhandles. Kjeftbruk, trusler og vold griper om seg i skolen. Stadig flere arbeidsføre unge må ha hjelp av NAV. Rusmisbruk er blitt vanlig, og er lovlig hvis man er etablert misbruker. Smarttelefonen er blitt redaktørløs nyhetskilde, trafikkfarlig distraksjonsmiddel, og det mest avhengighetsskapende medium noensinne. Og etter min mening: Verst av alt: Influensere, folk som stort sett promoterer stoff de vet lite eller ingenting om og får inngang til unge menneskers sinn i deres mest påvirkbare alder.

AI kommer. Logaritmenes tid er ikke forbi. En "vidunderlig ny verden" åpner seg, som Aldous Huxley så profetisk skrev.

Til slutt en takk til mine foreldre, besteforeldre og samfunn som ga meg en slik barndom. At samfunnet etter hvert lærte meg og mine jevnaldrende at penger og biler var viktigere enn barn, familie og miljø får vi sammen ta skylden for. Kanskje er det enda ikke for sent å snu?

Jeg har vært heldig. Jeg ble født under krigen, men var heldigvis for liten til å bli påvirket av traumer fra den tiden. Da krigen tok slutt, var jeg snaut tre år. Ifølge det jeg senere har lært og lest om barns utvikling, stod jeg nå i en periode der jeg ubevisst lærte å prioritere hva som var viktig, som jeg beholdt og utviklet, og hva som var uvesentlig, altså ikke verd å bry seg med.

Min far hadde sju søsken. Min mor hadde åtte. Til sammen hadde jeg altså tilgang til fire besteforeldre og 15 onkler og tanter, samt deres barn – mine søskenbarn. Slekt var en viktig komponent i mitt liv. Min far, som var byggmester, var streng, men rettferdig, og etter hvert vel religiøs. Min mor var hjemmeværende husmor, med forståelse og toleranse for både mitt og min fars ve og vel.

Jeg vokste opp i et middelklassesamfunn med streng sosial kontroll. Som barn flest var vi ute hele dagen, overlatt til oss selv fra tidlig alder. Dette medførte selvsagt en mer grensesprengende livsanskuelse enn den man får i en barnehage. Men heldigvis for oss var kunnskap om vår gjøren og laden underlagt denne sosiale kontrollen. Dette medførte at vi lærte å ha respekt for voksne, naboer så vel som lærere.

Leken kunne være hard. Vi ville alle være cowboyer, fordi indianerne alltid tapte i filmene. Men jeg husker godt da en av cowboyen plutselig stod der med en pil med stålspiss i pannen, mens blodet silte nedover nesa. Heldigvis gikk ikke pila gjennom skallen.

Som barn lengtet vi etter å bli voksne slik at vi fikk gjøre hva vi ville. Det medførte også at vi fant skjulesteder der vi ikke ble observert. Der kunne vi røyke og banne uten at sosialkontrollen ga våre foresatte beskjed.

Etter folkeskole og konfirmasjon var vi voksne og gikk på by’n med frakk – på rett side av Haraldsgata. 14 år gamle dro mange av guttene til sjøs. Framhaldsskole, husmorskole, realskole, gymnas eller arbeid sysselsatte de andre. I tillegg tror jeg vi var den første tenåringsgenerasjonen. Amerikansk og europeisk musikk fra Radio Luxemburg sørget for det. De første moderne popidolene oppstod, men for de fleste av oss var voksenlivets realiteter langt viktigere enn kjendisdyrkelse. Influensere fantes ikke, de hadde ingen kanaler for å nå oss, og ingen legitimitet om de hadde hatt slike. Nyhetene fikk vi gjennom NRK.

Gatene var rimelig trygge. Bil var det få som hadde. Først med oljejobbene tidlig på 1970-tallet ble bilen allemannseie, tok opp plass, og truet fotgjengere, syklister og folkehelse. Telefon måtte man søke om, og godta å låne staten et visst beløp for å få. Mobiltelefoner og smarttelefoner fantes ikke, så foreldre kunne veksle blikk med sine barn i barnevogna, og folk flest så seg til venstre og høyre før de krysset vegen. Trafikkregler som høyrekjøring ble tatt på alvor, også av syklister og alle unntatt bilistene var forventet å vise hensyn i trafikken.

Derfor synes jeg stakkars moderne barn. De kommer gjerne fra små familier, mange splittet, og de vokser opp i barnehager og skoler der spesielt guttene, etter min mening, lærer at alt kan forhandles. Kjeftbruk, trusler og vold griper om seg i skolen. Stadig flere arbeidsføre unge må ha hjelp av NAV. Rusmisbruk er blitt vanlig, og er lovlig hvis man er etablert misbruker. Smarttelefonen er blitt redaktørløs nyhetskilde, trafikkfarlig distraksjonsmiddel, og det mest avhengighetsskapende medium noensinne. Og etter min mening: Verst av alt: Influensere, folk som stort sett promoterer stoff de vet lite eller ingenting om og får inngang til unge menneskers sinn i deres mest påvirkbare alder.

AI kommer. Logaritmenes tid er ikke forbi. En "vidunderlig ny verden" åpner seg, som Aldous Huxley så profetisk skrev.

Til slutt en takk til mine foreldre, besteforeldre og samfunn som ga meg en slik barndom. At samfunnet etter hvert lærte meg og mine jevnaldrende at penger og biler var viktigere enn barn, familie og miljø får vi sammen ta skylden for. Kanskje er det enda ikke for sent å snu?

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Ikke lett å være barn i dag - Eiulf Brynjelsen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Ikke lett å være barn i dag

65 0
21.05.2024

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har vært heldig. Jeg ble født under krigen, men var heldigvis for liten til å bli påvirket av traumer fra den tiden. Da krigen tok slutt, var jeg snaut tre år. Ifølge det jeg senere har lært og lest om barns utvikling, stod jeg nå i en periode der jeg ubevisst lærte å prioritere hva som var viktig, som jeg beholdt og utviklet, og hva som var uvesentlig, altså ikke verd å bry seg med.

Min far hadde sju søsken. Min mor hadde åtte. Til sammen hadde jeg altså tilgang til fire besteforeldre og 15 onkler og tanter, samt deres barn – mine søskenbarn. Slekt var en viktig komponent i mitt liv. Min far, som var byggmester, var streng, men rettferdig, og etter hvert vel religiøs. Min mor var hjemmeværende husmor, med forståelse og toleranse for både mitt og min fars ve og vel.

Jeg vokste opp i et middelklassesamfunn med streng sosial kontroll. Som barn flest var vi ute hele dagen, overlatt til oss selv fra tidlig alder. Dette medførte selvsagt en mer grensesprengende livsanskuelse enn den man får i en barnehage. Men heldigvis for oss var kunnskap om vår gjøren og laden underlagt denne sosiale kontrollen. Dette medførte at vi lærte å ha respekt for voksne, naboer så vel som lærere.

Leken kunne være hard. Vi ville alle være cowboyer, fordi indianerne alltid tapte i filmene. Men jeg husker godt da en av cowboyen plutselig stod der med en pil med stålspiss i pannen, mens blodet silte nedover nesa. Heldigvis gikk ikke pila gjennom skallen.

Som barn lengtet vi etter å bli voksne slik at vi fikk gjøre hva vi ville. Det medførte også at vi fant skjulesteder der vi ikke ble observert. Der kunne vi røyke og banne uten at sosialkontrollen ga våre foresatte beskjed.

Etter folkeskole og konfirmasjon var vi voksne og gikk på by’n med frakk – på rett side av Haraldsgata. 14 år gamle dro mange av guttene til sjøs. Framhaldsskole, husmorskole, realskole, gymnas eller........

© Haugesunds Avis


Get it on Google Play