Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har vært heldig. Jeg ble født under krigen, men var heldigvis for liten til å bli påvirket av traumer fra den tiden. Da krigen tok slutt, var jeg snaut tre år. Ifølge det jeg senere har lært og lest om barns utvikling, stod jeg nå i en periode der jeg ubevisst lærte å prioritere hva som var viktig, som jeg beholdt og utviklet, og hva som var uvesentlig, altså ikke verd å bry seg med.

Min far hadde sju søsken. Min mor hadde åtte. Til sammen hadde jeg altså tilgang til fire besteforeldre og 15 onkler og tanter, samt deres barn – mine søskenbarn. Slekt var en viktig komponent i mitt liv. Min far, som var byggmester, var streng, men rettferdig, og etter hvert vel religiøs. Min mor var hjemmeværende husmor, med forståelse og toleranse for både mitt og min fars ve og vel.

Jeg vokste opp i et middelklassesamfunn med streng sosial kontroll. Som barn flest var vi ute hele dagen, overlatt til oss selv fra tidlig alder. Dette medførte selvsagt en mer grensesprengende livsanskuelse enn den man får i en barnehage. Men heldigvis for oss var kunnskap om vår gjøren og laden underlagt denne sosiale kontrollen. Dette medførte at vi lærte å ha respekt for voksne, naboer så vel som lærere.

Leken kunne være hard. Vi ville alle være cowboyer, fordi indianerne alltid tapte i filmene. Men jeg husker godt da en av cowboyen plutselig stod der med en pil med stålspiss i pannen, mens blodet silte nedover nesa. Heldigvis gikk ikke pila gjennom skallen.

Som barn lengtet vi etter å bli voksne slik at vi fikk gjøre hva vi ville. Det medførte også at vi fant skjulesteder der vi ikke ble observert. Der kunne vi røyke og banne uten at sosialkontrollen ga våre foresatte beskjed.

Etter folkeskole og konfirmasjon var vi voksne og gikk på by’n med frakk – på rett side av Haraldsgata. 14 år gamle dro mange av guttene til sjøs. Framhaldsskole, husmorskole, realskole, gymnas eller........

© Haugesunds Avis