Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

KJÆRE LESER: Vi har fått litt kjeft fordi vi de siste 10–15 årene har skrevet mindre om kunst og kultur enn vi gjorde før. Litt kjeft har vært fortjent, en del har vært urimelig.

Jeg vil utfordre dere med et ganske langt resonnement:

For en del år siden hadde alle lokalaviser av en viss størrelse en egen kulturredaksjon. Dyktige og dedikerte journalister saumfarte lokalsamfunnet etter små og store saker om kunstnere, musikere, konserter og utstillinger. Spilte Jan Eggum i byen, lagde vi først en forhåndssak og så var vi kanskje også på konserten. Vi anmeldte mye, også hollywoodfilmer, utenlandske krimromaner og klassisk musikk.

Folk fikk det de fikk i papiraviser tjukke av annonser.

Så skjedde det to ting. Hele medieøkonomien endret seg. Annonseinntektene, som var avisenes viktigste inntekt, stupte. TV-reklame vokste og sosiale medier ga billige annonseflater uten å bruke penger på å lage eget innhold.

Fra 2008 til 2014 falt Haugesunds Avis’ inntekter med 70 millioner kroner. Store endringer ble iverksatt, men likevel ble kostnadene bare redusert med 16 millioner. Avisene var reelt på vei mot undergangen.

Samtidig sto vi og verden i en digital revolusjon. Folk fikk enorm tilgang på informasjon. De forventet at alt på nett skulle være gratis, og avisene famlet.

Etter hvert forsto verden at også journalistikk på nett må gi inntekter, og flere og flere av leserne leste Haugesunds Avis digitalt.

Da fikk vi også ny innsikt i hva folk faktisk leste. I den innsikten kom den tradisjonelle kulturjournalistikken dårlig ut. En del av det vi likte å lage, og som kildene i kulturlivet likte at vi lagde, ble skrekkelig lite lest. Og da snakker vi ikke bare om klikk, men faktisk lesing.

Samtidig som vi fikk denne innsikten, var det store nedbemanninger – ref de 70 millionene og den pågående undergangen. Mye vi gjorde, måtte vi slutte med. Vi forsøkte å verne om den kritiske nyhetsjournalistikken, og skrev mer om nær-næringsliv og folk. Vi lagde mer journalistikk om bolig, fordi leserne er kjempeinteressert i det.

Vi sluttet ikke med kulturjournalistikk. Vi lagde fortsatt det vi mente var viktigst; vi skrev om de største arrangementene, skrev nyhetssaker om kultur, og vi anmeldte fortsatt store teatersatsinger og noen bøker og konserter. Men mye ble borte.

Grepene vi tok var nødvendige, og vi ser nå at vi skal overleve og være sterke også i en digital verden der abonnementsinntektene er mye større enn annonseinntektene, selv om de også fortsatt er viktige.

Underveis fikk vi som nevnt mye kjeft, både fra kulturaktører og -entusiaster som ikke fikk lese det de var vant med å lese. Aktørene fikk ikke «gratisreklamen» de håpte på, og enkelte mente at vi ikke forsto at kunst og kultur er viktig.

Spørsmålet var kanskje mer om det var viktig at vi skrev om det når det ble lite lest.

En sentral utfordring her er at kultur er svært fragmentert. Mange er interessert i kultur, men ganske få er interessert i tresnitt, for eksempel. Ganske få, og kanskje noen helt andre, er interessert i ballett.

Nå gjør vi likevel et alvorlig forsøk på å skrive mer om kunst og kultur. Men vi skal ikke kun skrive for små grupper. Målet må være å løfte dette ut til flere. Det tror jeg vi kan lykkes med nå.

Gjennom økende innsikt om digital lesing har vi i avisen blitt flinkere til å gjøre ganske snevre ting interessant for mange.

Samtidig skal vi eksperimentere litt med måten kunst og kultur blir dekket. Vi har allerede hatt suksess med å gi folk en (stort sett) ukentlig kulturkalender gjennom å vinkle på folkene bak........

© Haugesunds Avis