Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var fascinerende å se hvordan Det Norske Kommentariatet samlet lot seg provosere til fistel av Frank Løkes dristige forsøk på å bestige Mount Everest uten ekstra oksygen: Tenk at fyren kunne fly helikopter ned til Katmandu og spise pizza med kjæresten. PIZZA! MED KJÆRESTEN! Det gjorde søren meg ikke Nansen! Hvem tror Løke at han er?

Aftenpostens kommentator Therese Sollien var kjapt ute med å sammenligne Løkes pizzaspising med Roald Amundsen som spiste hundene sine, og konkluderte raljerende at han slettes ikke føyer seg inn i rekken av store norske oppdagere.

«Det er utholdelig med den nasjonale selvdigginga, at nordmenn er først, sterkest og lengst. Jeg har ikke lyst til å henge ut Løke, men sterke folk må beskyttes mot seg selv,» sier samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen til TV2.

«Nå er vi overlatt til sulliker som lekegråter i sosiale medier over hvor tøft ekspedisjonslivet er, mens de spiser pizza og blir flydd med helikopter mellom slagene,» sier videre Egon Holstad – som har gjort et levebrød av oppmerksomheten han får ved slike formuleringer.

VGs kommentator nøyde seg mer nøkternt med å utrope turen som «Vårens teiteste eventyr».

Politisk redaktør Erik Stephansen i Nettavisen kaller Løkes opplegg en komplett idiotisk ikke-bragd, og bommer kraftig når han beskriver Løke som en utrent realitystjerne. Samtidig er Stephansen mer på sporet når han peker på en kompleks dobbelthet i stuntet og kritikken – og at Frank Løke som Peer Gynt symboliserer oss nordmenn slik vi så gjerne ønsker å være. Våghalser som slår Brasil i fotball.

For i prinsippet liker vi at folk følger drømmene sine, er seg selv, våger å være annerledes, gjør noe spektakulært. Men i praksis: Du skal ikke tro at du er noe spesielt likevel, og du må følge våre regler – som vi lager uten å sette oss inn i hva ting handler om. Du må heller ikke søke oppmerksomhet, eller være breial. Og i alle fall ikke fly helikopter og spise pizza. Skal du spise noe, bør det være hundene dine, eller en koldbrann-arm eller noe. Og Roald Amundsen var ikke på Instagram!!!!

For all del: Det er mye man kan kritisere ved Himalaya-turismen. Bærekraftsperspektivet og køer av rike folk forbi forlatte lik og søppel inviterer til en debatt om ikke Mount Everest bør stenges helt. Men ta den diskusjonen, da, sett dere inn i det, framfor å ironisere over at Frank Løke spiser pizza i Katmandu.

For hva er det Løke har gjort? Han har ikke sagt at han skal være Amundsen. Han har ikke sagt at han ikke skulle spise pizza eller fly helikopter. Han ville prøve å komme seg til toppen av verdens høyeste fjell uten ekstra oksygen. Det er en ekstrem og livsfarlig fysisk utfordring, uansett hvor mange ganger du flyr ned til Katmandu underveis.

Men det var Løkes drøm å klare dette, som ingen nordmenn har gjort før. Først, fortest, sterkest. Noen trigges av slikt. Flyr du verden rundt med det norske skilandslaget for slikt, finansiert med millioner i sponsorpenger for oppmerksomheten, heier hele Norge entusiastisk. Men gjør du et eget opplegg, mye råere, og ikke passer i malen for hvordan den beskjedne idrettshelten skal være, da er du en posør og egoist. Du skal hamres ned av folk som ligger på sofaen med mobilen på panna og lirer av seg at Løkes opplegg ikke er tøft nok. Ingenting å skryte av i SoMe. Så sveiper de videre og gir et hjerte til noen som har lagt ut et bilde av en kaffe med altfor mye melk i.

Vi trenger folk som tør å gjøre ting. Som er egoistiske nok til å si at dette er min drøm; jeg vet ikke om jeg får det til, men jeg prøver. Vi har noen av dem i næringslivet. Margaret Hystad og Sigurd Aase er eksempler lokalt. Lett å mislike, om man synes folk ikke skal stikke seg ut, braute litt, gjøre som de vil. Men lett å like om man tåler at noen faktisk dundrer på litt. Og så blir det noen vikingskip, turistbåter av det – og bedrifter og arbeidsplasser underveis. Folk som får ting til å skje.

De som våger og brauter brøyter også vei for andre. De inspirerer. Når prøvde du skikkelig helhjertet på å få til noe stort det slettes ikke var sikkert du ville få til? Når fulgte du en drøm uten å tenke på hva de andre ville si, eller risikoen var i overkant høy? Når ble du sist så reelt fysisk utmattet at du ikke trodde du kunne fortsette – men fortsatte?

Så har du gjengen som sier at Løke gjerne må klatre til Mount Everest, men han trenger jo ikke fortelle om det i sosiale medier. Vel, noen drømmer er dyrere enn andre, og selvsagt er synlighet noe av det som finansierer de 700.000 kronene, eller noe slikt, turen koster. Vi er dessuten mange som faktisk er interessert i å følge med på hva Løke og andre får til. Selvsagt er det en egotripp – som mange har glede av.

Dessuten er det flott at vi både får de ekstreme ekspedisjonsbildene – og hvilebildene med pizza. Nansen var heller ikke bare han heroiske fyren med pulk i isødet – noe som blant annet er dokumentert i nakenbildene han (67) sendte en 30 år yngre kvinne.

Folk er hele personer. De trenger ikke passe inn i rigide former for polarhelter, bestemødre eller actionfranker.

Gidder man å sette seg inn i ting, kan man heller reflektere over egne valg. Løkes pre-tur-podkast-tanker om risikoen for å dø og hva det betyr, er interessante og tankevekkende, også om man vurderer ting helt annerledes selv. Søk dem opp, om du bryr deg.

Samfunnet drives videre av bajaser som går foran, og av folk som sitter hjemme og finregner på hva som kan gå galt. Vi trenger begge deler. De som lettvint peker og rister på hodet, derimot …

Selv ble jeg reelt glad da jeg leste at Løke hørte på klatrekollega og datter – brukte oksygen, berget livet og nådde toppen. Og vil provosere og begeistre med nye eventyr senere.

Ha en eventyrlig helg!

Det var fascinerende å se hvordan Det Norske Kommentariatet samlet lot seg provosere til fistel av Frank Løkes dristige forsøk på å bestige Mount Everest uten ekstra oksygen: Tenk at fyren kunne fly helikopter ned til Katmandu og spise pizza med kjæresten. PIZZA! MED KJÆRESTEN! Det gjorde søren meg ikke Nansen! Hvem tror Løke at han er?

Aftenpostens kommentator Therese Sollien var kjapt ute med å sammenligne Løkes pizzaspising med Roald Amundsen som spiste hundene sine, og konkluderte raljerende at han slettes ikke føyer seg inn i rekken av store norske oppdagere.

«Det er utholdelig med den nasjonale selvdigginga, at nordmenn er først, sterkest og lengst. Jeg har ikke lyst til å henge ut Løke, men sterke folk må beskyttes mot seg selv,» sier samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen til TV2.

«Nå er vi overlatt til sulliker som lekegråter i sosiale medier over hvor tøft ekspedisjonslivet er, mens de spiser pizza og blir flydd med helikopter mellom slagene,» sier videre Egon Holstad – som har gjort et levebrød av oppmerksomheten han får ved slike formuleringer.

VGs kommentator nøyde seg mer nøkternt med å utrope turen som «Vårens teiteste eventyr».

Politisk redaktør Erik Stephansen i Nettavisen kaller Løkes opplegg en komplett idiotisk ikke-bragd, og bommer kraftig når han beskriver Løke som en utrent realitystjerne. Samtidig er Stephansen mer på sporet når han peker på en kompleks dobbelthet i stuntet og kritikken – og at Frank Løke som Peer Gynt symboliserer oss nordmenn slik vi så gjerne ønsker å være. Våghalser som slår Brasil i fotball.

For i prinsippet liker vi at folk følger drømmene sine, er seg selv, våger å være annerledes, gjør noe spektakulært. Men i praksis: Du skal ikke tro at du er noe spesielt likevel, og du må følge våre regler – som vi lager uten å sette oss inn i hva ting handler om. Du må heller ikke søke oppmerksomhet, eller være breial. Og i alle fall ikke fly helikopter og spise pizza. Skal du spise noe, bør det være hundene dine, eller en koldbrann-arm eller noe. Og Roald Amundsen var ikke på Instagram!!!!

For all del: Det er mye man kan kritisere ved Himalaya-turismen. Bærekraftsperspektivet og køer av rike folk forbi forlatte lik og søppel inviterer til en debatt om ikke Mount Everest bør stenges helt. Men ta den diskusjonen, da, sett dere inn i det, framfor å ironisere over at Frank Løke spiser pizza i Katmandu.

For hva er det Løke har gjort? Han har ikke sagt at han skal være Amundsen. Han har ikke sagt at han ikke skulle spise pizza eller fly helikopter. Han ville prøve å komme seg til toppen av verdens høyeste fjell uten ekstra oksygen. Det er en ekstrem og livsfarlig fysisk utfordring, uansett hvor mange ganger du flyr ned til Katmandu underveis.

Men det var Løkes drøm å klare dette, som ingen nordmenn har gjort før. Først, fortest, sterkest. Noen trigges av slikt. Flyr du verden rundt med det norske skilandslaget for slikt, finansiert med millioner i sponsorpenger for oppmerksomheten, heier hele Norge entusiastisk. Men gjør du et eget opplegg, mye råere, og ikke passer i malen for hvordan den beskjedne idrettshelten skal være, da er du en posør og egoist. Du skal hamres ned av folk som ligger på sofaen med mobilen på panna og lirer av seg at Løkes opplegg ikke er tøft nok. Ingenting å skryte av i SoMe. Så sveiper de videre og gir et hjerte til noen som har lagt ut et bilde av en kaffe med altfor mye melk i.

Vi trenger folk som tør å gjøre ting. Som er egoistiske nok til å si at dette er min drøm; jeg vet ikke om jeg får det til, men jeg prøver. Vi har noen av dem i næringslivet. Margaret Hystad og Sigurd Aase er eksempler lokalt. Lett å mislike, om man synes folk ikke skal stikke seg ut, braute litt, gjøre som de vil. Men lett å like om man tåler at noen faktisk dundrer på litt. Og så blir det noen vikingskip, turistbåter av det – og bedrifter og arbeidsplasser underveis. Folk som får ting til å skje.

De som våger og brauter brøyter også vei for andre. De inspirerer. Når prøvde du skikkelig helhjertet på å få til noe stort det slettes ikke var sikkert du ville få til? Når fulgte du en drøm uten å tenke på hva de andre ville si, eller risikoen var i overkant høy? Når ble du sist så reelt fysisk utmattet at du ikke trodde du kunne fortsette – men fortsatte?

Så har du gjengen som sier at Løke gjerne må klatre til Mount Everest, men han trenger jo ikke fortelle om det i sosiale medier. Vel, noen drømmer er dyrere enn andre, og selvsagt er synlighet noe av det som finansierer de 700.000 kronene, eller noe slikt, turen koster. Vi er dessuten mange som faktisk er interessert i å følge med på hva Løke og andre får til. Selvsagt er det en egotripp – som mange har glede av.

Dessuten er det flott at vi både får de ekstreme ekspedisjonsbildene – og hvilebildene med pizza. Nansen var heller ikke bare han heroiske fyren med pulk i isødet – noe som blant annet er dokumentert i nakenbildene han (67) sendte en 30 år yngre kvinne.

Folk er hele personer. De trenger ikke passe inn i rigide former for polarhelter, bestemødre eller actionfranker.

Gidder man å sette seg inn i ting, kan man heller reflektere over egne valg. Løkes pre-tur-podkast-tanker om risikoen for å dø og hva det betyr, er interessante og tankevekkende, også om man vurderer ting helt annerledes selv. Søk dem opp, om du bryr deg.

Samfunnet drives videre av bajaser som går foran, og av folk som sitter hjemme og finregner på hva som kan gå galt. Vi trenger begge deler. De som lettvint peker og rister på hodet, derimot …

Selv ble jeg reelt glad da jeg leste at Løke hørte på klatrekollega og datter – brukte oksygen, berget livet og nådde toppen. Og vil provosere og begeistre med nye eventyr senere.

Ha en eventyrlig helg!

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Den norske stussligheten - Einar Tho
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Den norske stussligheten

26 0
23.05.2024

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var fascinerende å se hvordan Det Norske Kommentariatet samlet lot seg provosere til fistel av Frank Løkes dristige forsøk på å bestige Mount Everest uten ekstra oksygen: Tenk at fyren kunne fly helikopter ned til Katmandu og spise pizza med kjæresten. PIZZA! MED KJÆRESTEN! Det gjorde søren meg ikke Nansen! Hvem tror Løke at han er?

Aftenpostens kommentator Therese Sollien var kjapt ute med å sammenligne Løkes pizzaspising med Roald Amundsen som spiste hundene sine, og konkluderte raljerende at han slettes ikke føyer seg inn i rekken av store norske oppdagere.

«Det er utholdelig med den nasjonale selvdigginga, at nordmenn er først, sterkest og lengst. Jeg har ikke lyst til å henge ut Løke, men sterke folk må beskyttes mot seg selv,» sier samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen til TV2.

«Nå er vi overlatt til sulliker som lekegråter i sosiale medier over hvor tøft ekspedisjonslivet er, mens de spiser pizza og blir flydd med helikopter mellom slagene,» sier videre Egon Holstad – som har gjort et levebrød av oppmerksomheten han får ved slike formuleringer.

VGs kommentator nøyde seg mer nøkternt med å utrope turen som «Vårens teiteste eventyr».

Politisk redaktør Erik Stephansen i Nettavisen kaller Løkes opplegg en komplett idiotisk ikke-bragd, og bommer kraftig når han beskriver Løke som en utrent realitystjerne. Samtidig er Stephansen mer på sporet når han peker på en kompleks dobbelthet i stuntet og kritikken – og at Frank Løke som Peer Gynt symboliserer oss nordmenn slik vi så gjerne ønsker å være. Våghalser som slår Brasil i fotball.

For i prinsippet liker vi at folk følger drømmene sine, er seg selv, våger å være annerledes, gjør noe spektakulært. Men i praksis: Du skal ikke tro at du er noe spesielt likevel, og du må følge våre regler – som vi lager uten å sette oss inn i hva ting handler om. Du må heller ikke søke oppmerksomhet, eller være breial. Og i alle fall ikke fly helikopter og spise pizza. Skal du spise noe, bør det være hundene dine, eller en koldbrann-arm eller noe. Og Roald Amundsen var ikke på Instagram!!!!

For all del: Det er mye man kan kritisere ved Himalaya-turismen. Bærekraftsperspektivet og køer av rike folk forbi forlatte lik og søppel inviterer til en debatt om ikke Mount Everest bør stenges helt. Men ta den diskusjonen, da, sett dere inn i det, framfor å ironisere over at Frank Løke spiser pizza i Katmandu.

For hva er det Løke har gjort? Han har ikke sagt at han skal være Amundsen. Han har ikke sagt at han ikke skulle spise pizza eller fly helikopter. Han ville prøve å komme seg til toppen av verdens høyeste fjell uten ekstra oksygen. Det er en ekstrem og livsfarlig fysisk utfordring, uansett hvor mange ganger du flyr ned til Katmandu underveis.

Men det var Løkes........

© Haugesunds Avis


Get it on Google Play