Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg står overfor en alvorlig bekymring.

Vår sønn med autisme og psykisk utviklingshemming skal begynne på videregående skole høsten 2025.

Den forsterkede avdelingen på Kalnes VGS har lenge vært sett som det eneste alternativet for han. Dette sett i lys av hans utfordringer, sammen med de ansattes behov for sikkerhet og trygge rammer.

Det foreslås å legge ned Kalnes. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ligge i fosterstilling og gruble nå, over hva som skjer med min unge i fremtiden.

En varm tanke og styrkeklemmer sendes ut til alle dere foreldre og søsken der ute, som i disse dager vet INGENTING om fremtiden og hvordan dere skal hamle opp med dette potensielle helvetet som kommer, med endringer i disse barnas hverdag. Ingen andre enn de som står i dette, familiært eller faglig, forstår denne bekymringen.

Min sønn trenger spesifikke tilpasninger som ikke kan tilbys i vanlige klasserom. Hvis denne avdelingen på Kalnes legges ned, vil han miste muligheten til å lære i et miljø som faktisk fungerer for ham, noe som vil hemme hans utvikling og fremtid.

For min sønn er en tilrettelagt avdeling et trygt rom hvor han kan blomstre. Uten disse rammene vil det skape usikkerhet og angst for ham, og forverre hans utfordringer. Dette vil ikke bare påvirke hans skolehverdag, men også hans mentale helse.

En slik avdeling gir min sønn muligheten til å bygge relasjoner med jevnaldrende som står i samme utfordringer. Det er rørende å se hvordan de godtar hverandre, helt på sin egen særegne måte, og danner «vennskap».

Min sønn vil få muligheter til å utvikle ferdigheter som er avgjørende for hans fremtid. Det handler også om vår families fremtid.

Min sønn skal bli voksen, og jeg og pappa’n skal dø.

Hans søsken vil arve dette ansvaret. Vi ønsker at de skal få ta vare på en utviklingshemmet voksen som er trygg i sitt liv, og har lært seg metoder for å regulere følelser, og grunnleggende hygiene. Vi ønsker ikke at hans søsken skal måtte jobbe redusert for å ivareta ham, eller møte veggen i forsøket.

De ansatte på spesialskoler har unik kompetanse og erfaring med sensoriske vansker. Denne spesialiseringen er essensiell for at min sønn skal få den støtten han trenger for å ha det bra. En nedleggelse vil føre til et tap av denne verdifulle ekspertisen.

De skal bare flytte........

© Fredriksstad Blad