Hvordan formidler vi gudsåpenbaring og gudsnærvær på en slik måte at vi vet at det er det som formidles, og ikke bare våre egne tanker om Gud? Det er et viktig spørsmål, for om vi tar feil her, blir gudstro til avgudsdyrkelse, og vi formidler egentlig bare en tro på oss selv.

Selvlaget gudstro kommer i mange varianter. Den som er enklest å avsløre, er den tro som sier at det ikke er noen Gud å tilbe. Da har man laget seg en Gud i sitt eget bilde som man så sier ikke finnes. Det er i og for seg helt riktig, men om en blir stående der, blir en selvlaget religionserstatning alt en har, og det blir i det lange løp tomt og perspektivløst.

Et annet og antakelig mye mer utbredt feilgrep er å lage seg en Gud som passer med egne forventninger og behov. Man er da overbevist om at Gud selvfølgelig er på parti med en selv og de som tenker og tror på samme måte, mens alle andre tar feil. Denne tilnærmingen fins også i mer subtile teologiske varianter, hvor en er overbevist om at en har klart å fange Gud gjennom de rette holdninger og/eller korrekte formuleringer, og derfor er avvisende til alle som ikke har nådd opp til ens egen høye standard. Denne varianten er utbredt på tvers av skillet mellom såkalt liberal og konservativ, og er en viktig grunn til at dette skillet alltid er misvisende; det skjuler mer enn det viser.

© Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet. Kopiering av materiale fra Dagen for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Dagen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens faglige utvalg Redaktørplakaten Personvern og informasjonskapsler Dagens etiske husregler

Administrerende direktør:Christer Skoge

© Dagen