Raymond Johansen har rett. Haukene dominerer forsvarsdiskusjonen fullstendig. Selv om vi nå bruker milliarder både på forsvar og på å støtte Ukraina i krigen mot Russland, må vi ha et kritisk blikk på pengebruken og kunne snakke om andre former for konfliktløsning.

En hauk i utenrikspolitisk forstand har, grovt sett, mer tro på bomber enn på samtaler og andre forsøk på fredelig tilnærming. Haukene får ofte stempel som de mest realistiske i tilspissede konflikter.

I et innlegg i Aftenposten og i en diskusjon i NRKs Politisk kvarter forrige uke, minnet den tidligere Ap-politikeren Johansen om at det fins flere veier til fred. Han viser til at den politiske verktøykassa også inneholder diplomati og bistand.

Han er i dag leder for Norsk Folkehjelp, men innrømmer at han ikke er blitt noen fredsdue i den nye rollen. Det ligger altså ingen pasifistiske hensikter bak utspillet og Johansen er også i hovedsak enig i den store satsingen på Forsvaret. I revidert nasjonalbudsjett kom det sju milliarder friske kroner til militære formål. Regjeringen har forsert planene om å nå NATOs krav om at to prosent av brutto nasjonalprodukt skal brukes på forsvarsutgifter. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har sagt at dette bare er en mellomstasjon.

Det Johansen etterlyser er debatten om bruken av disse helt enorme summene. Etter et langt liv i diplomatiet og politikken har han selv erfart at utenriks- og sikkerhetspolitikk har andre sider enn de militære. Det må være plass til andre arter enn haukene. «Samtalen om hvorvidt dette er riktig prioritering, blir i for stor grad definert av militære eksperter og gamle og nye forsvarssjefer som skal forklare verden til oss gjennom mediene», skriver Johansen.

På mange måter reflekterer opprustningsdebatten debattklimaet ellers i samfunnet. Det er vanskelig å innta alternative standpunkter, fordi debattantene fort får et feilaktig stempel i pannen.

Dette handler nemlig ikke om forsvarssatsingen er riktig eller ikke, men om at vi bruker så mye penger uten refleksjon. Selv høyt i regjeringsapparatet og i forsvarskretser er det bekymring rundt at vi må bruke så mye penger på det som temmelig destruktive tiltak.

Derfor burde disse toppene være de første til å støtte Johansens refleksjoner. Ingen krig kan vinnes uten at det også satses på diplomati og bistand. Det samme gjelder hvordan vi skal møte klimautfordringene. Hvis vi ikke klarer å snakke med folk vi er dypt uenige med, kommer vi ingen vei. Det må det iallfall være mulig å diskutere.