Ikke mange får en finale som Volodymyr Puholovko.

Firehjulstrekkeren er parkert. Vi har kjørt nesten 1700 km for å få den hit. Nå skal den overleveres til ukrainske soldater.

Men først er det noen andre vi må besøke.

De ligger på Marsmarken. Den nyeste æresgravlunden i Lviv, også kjent som Field of Mars, er oppkalt etter den romerske krigsguden. Alle som hviler her, har falt i tjeneste, men området er hverken pompøst eller militært. Det er bare skremmende stort.

Marsmarken er en åpen slette i en tettpakket storby. Et åpent sår.

Over bakken, foran korsene, er det forseggjorte, snekrede kasser i legemsstørrelse. De er fylt med blomster og lys, brev og hilsener, konfekt og barneleker, og fortsatt er det ikke plass nok til alt de etterlatte ville si.

Det står en benk ved hver eneste grav. Noen steder er det to, med ryggstø. Som et hjem i miniatyr.

Marsmarken er en del av Lytsjakiv-kirkegården, en av Europas største, etablert i 1786. Den er også, som andre ukrainske gravlunder, blant Europas mest hurtigvoksende. Denne høsten har tempoet akselerert.

Noen ganger kommer historien som en bumerang før du aner det. Tidligere var det et minnesmerke for sovjetiske soldater på Marsmarken (navnet er ikke nytt). Det ble fjernet som et ledd i dekommuniseringen så sent som i oktober 2021.

Våren 2022 startet en hektisk virksomhet med å flytte tidligere graver på feltet. De første falne etter fullskalainvasjonen fikk plass langs muren mot den gamle nekropolen. Vinteren 2023 hadde rundt 300 soldater fra Lviv-regionen fått sitt siste hvilested her. Ett år etter var tallet doblet til 600. I mai 2024 passerte man 800. Så ble det 900. Når dette skrives, har vi nådd et firesifret antall. Og tusen dager er gått siden 24. februar 2022.

Nesten alle frivillige som besøker Lviv, drar til Marsmarken. Så også vi som deltok på foreningen Fritt Ukrainas transport nummer 43.

Når du står her, skjønner du hvorfor.

Det første du ser, er bølgen av flagg. Store flagg, ofte to på hver grav. Du hører dem også, som journalisten Iryna Zapotitsjna skriver:

«Når det blåser opp, blafrer det sånn i flaggene at det er som om hundrevis av helter hvisker det de ikke rakk å si mens de var i live.»

Jeg fester meg ved ham nesten med det samme. De hvite liljene er duggfriske. Et berg av nelliker og margeritter, drapert med brede sørgebånd, strekker seg opp mot korset og de blågule flaggene.

Ansiktet er oppriktig, smilet er varmt. Glimtet i øyet tilhører en som burde dra ut og beseire verden. Skjegget som fikk gro........

© Aftenposten