Dagens Nationaltheater-kompani må først og fremst sikres et nytt hjem. Et helt eget og nytt hus som kan romme hele driften. For eksempel på Tøyen.

Det ligger en bygning i Spikersuppa i Oslo. Den bærer navnet Nationaltheatret, og den ble bygget for at Norges hovedstad skulle ha et hus for nasjonal scenekunst – slik det allerede fantes i de fleste land det den gang var naturlig å sammenligne seg med. Den ble innviet da Norges fullverdige selvstendighet som nasjon var innen rekkevidde, bare seks år før kong Haakon inntok Slottet.

I dag er den et kulturminne. Rent arkitektonisk er den et viktig monument over en epoke, og i et land som vårt må den regnes som unik. Samtidig har den en plassering og en karakter som bærer viktige vitnesbyrd om vår historie som nasjon. Dessuten har den vært arena for mange større begivenheter i vårt politiske og kulturelle liv – især gjennom sine tre-fire første tiår.

Bygningen er med andre ord bevaringsverdig.

Problemet er at den av både bruker og eier er blitt særs dårlig bevart.

Det akkumulerte vedlikeholds- og moderniseringsetterslepet har derfor nå fått en dramatisk prislapp.

Da det endelig ble grepet ordentlig fatt i saken, rundt 2010, ble kostnaden anslått til ca. trekvart milliarder kroner. Det var imidlertid et beløp eieren – staten – den gang ikke våget å forholde seg til. Et eget «prosjekt» ble derfor opprettet, og en grundigere vurdering ble beordret. Men etter suksessive utredninger er absolutt laveste estimat i dag 2,5 milliarder kroner, og dét kun til det som må kalles en rent bygningsmessig rehabilitering.

Brukeren av denne bygningen er teaterkompaniet ved samme navn – Nationaltheatret.

Som en av landets ledende kulturinstitusjoner har dette kompaniet en historie som strekker seg tilbake til 1827. Under navnet Christiania Theater hadde det tilhold på Bankplassen i Kvadraturen.

Det var her de berømte teaterslagene mot dansk scenespråk og danske skuespillere sto, her trådte Henrik Ibsen viktige læreår som kunstnerisk rådgiver, her var Bjørnstjerne Bjørnson sjef, her ble Peer Gynt uroppført, og Bjørnson og Ibsens samtidsdramatikk hadde en dominerende plass på repertoaret. Og ikke minst var dette hjemstavn for de første generasjonene av ikoniske navn i norsk teater.

Men det var først da kompaniet flyttet til sitt nye praktbygg mellom Slottet og Stortinget at det skiftet navn til Nationaltheatret – ikke ulikt Den Norske Opera,........

© Aftenposten