Norsk idrett trenger et løft i kultur og ledelse

Bjørge StensbølTidligere toppidrettssjef i Olympiatoppen

Utøverne trener hver dag på å bli litt bedre. Kanskje er tiden inne for at lederskapet gjør det samme.

Norsk idrett har gjennomgått en enorm utvikling de siste 30 til 40 årene. Dette gjelder kanskje aller mest toppidretten.

Utøverne er blitt ytterst profesjonelle. De trener mer og smartere, de analyserer data, og de optimaliserer ernæring, søvn og restitusjon. De har spesialister rundt seg på fysiologi, psykologi, biomekanikk, teknologi, analyse og mental utvikling.

Marginene er blitt mindre, kravene er blitt større, og internasjonal konkurranse er blitt hardere.

Det trenes hver eneste dag på å bli litt bedre. Men da melder det seg et viktig spørsmål: Har lederskapet og governance-strukturene (styringsstrukturene) i norsk idrett utviklet seg i samme tempo?

Eller har vi i for stor grad tatt for gitt at gode intensjoner, frivillighet og tradisjonelle styringsformer er nok i møte med stadig mer komplekse organisasjoner?

Idretten er blitt langt mer kompleks

Norsk idrett er ikke lenger bare små, lokale foreninger drevet av entusiasme og dugnad alene. Idretten forvalter i dag milliarder av kroner, store arrangementer, omfattende sponsoravtaler, store offentlige midler, komplekse organisasjoner, sterke kommersielle interesser, krevende personalsaker og store forventninger fra samfunn og mediene.

Samtidig er idretten blitt en stadig viktigere samfunnsaktør innen folkehelse, inkludering, integrering, nasjonsbygging, frivillighet og oppvekstmiljø.

Da holder det ikke lenger å tenke at governance (styring) bare handler om vedtekter, økonomikontroll og formelle rutiner. Governance handler også om kultur,........

© Aftenposten