Sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen

I en kompleks verden med kø av sikkerhetsutfordringer og konkurrerende ideologier er det å bevare selvråderetten noe vi gjør best sammen med demokratisk likesinnede.

Alle som opplevde EU-debatten i 1994 husker forsvar av selvråderetten som et vektig Nei-argument, mer enn noe annet kanskje det argumentet som avgjorde kampen. Budskapet var lett å selge og ga gjenklang under en relativt skyfri sikkerhetspolitisk himmel. Selvsagt var, og er, et slikt resonnementet feil. Akkurat like galt som det å stå uten innflytelse på den politikken vi uansett importerer.

Mange sover trygt med Nato som garantist for vår territorielle integritet. Flere opplever samtidig økende uro og en klump i magen over nye sikkerhetsutfordringer, slike som EU har tatt tak i og håndterer. Ja, EØS-avtalen holder oss flytende på viktige områder, men den er verken tilstrekkelig eller bærekraftig over tid.

I 1994 arrangerte vi nordmenn «- the best Olympic Winter Games ever». Lettelsen var fremdeles fersk etter Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt. Russland lå med brukket økonomisk rygg, såret nasjonal stolthet og en usikker fremtid. Imperiet smeltet vekk, og et nytt Europa tittet frem. Verden var i endring. Norge, kjempers fødeland, var lite truet.

Borgerkrig på Balkan og folkemord i Afrika minnet oss dette året om menneskehetens ufullkommenhet. Likevel, bortsett fra noe bakrus etter festen i Lillehammer og hodepine fra den pågående EU-debatten, virket fremtiden nokså lys. Relativt lette til sinns ruslet vi til urnene for å avgjøre Norges fremtid. Ikke helt uventet, men likevel overraskende for mange, skilte vi lag med Sverige og Finland, to nasjoner som nå, tre tiår senere, finner tiden moden for å fullføre sin vestlige integrasjon i Nato.

Mye har endret seg siden 1994. Eldrebølgen skyller innover oss, og en ny generasjon har kommet til. Mon tro hva som diskuteres rundt deres middagsbord? Strømpris, rentenivå og dyrere sydenferier antakelig. Lidelser i Ukraina og Midtøsten likeså. Men vi føler oss ikke truet. Det gjør vi sjelden. En raus velferdsstat virker som olje på vannet, problemer feies under teppet. For å sitere teologiprofessor Jacob........

© Adresseavisen