Samtidig som Bane Nor Eiendom markerer at kunstprogrammet «Kunstreisen» fyller 25 år, forsøker de å rive ned Svartlamoen bit for bit. Det er et paradoks: Et statlig selskap feirer kunst, fellesskap og kultur, samtidig som det ødelegger et av Norges mest særpregede kulturmiljøer.

Strandveien 23 er ikke et «objekt i konflikt med spor». Det er et sosialt og kulturelt økosystem: Infokaféen, Bokcaféen, Galleri Blunk og de uformelle rommene som holder nabolaget og besøkende sammen. Dette er ikke funksjoner man kan flytte inn i et tilfeldig «erstatningslokale». De er resultatet av tiår med selvorganisering, kunstnerisk arbeid og fellesskap. Når Bane Nor river dette, river de også det de påstår å feire.

Staten investerer i kunst på papiret, men river kulturmiljøer i praksis. Kulturpolitikk handler ikke om å finansiere institusjoner alene, men om å beskytte de miljøene som faktisk produserer kultur. Svartlamoen er et slikt miljø. Her er kunst en praksis, ikke et program. Kultur er en hverdag, ikke et prosjekt. Hvis staten mener alvor, kan ikke Bane Nor rive uten å erstatte det som rives: boliger, kulturfunksjoner og sosiale møteplasser.

Bygg i Trondheim skal rives – her går de i protestmarsj

Svartlamoen er regulert som byøkologisk forsøksområde. Det skulle beskytte alternative boformer og kulturmiljøer. Når Bane Nor likevel presser gjennom riving, opptrer de som om vernestatusen er en formalitet. Det er en farlig presedens når et statlig selskap kan sette politiske vedtak til side fordi det er mer praktisk for et infrastrukturprosjekt.

Prosessen har vært preget av orientering, ikke medvirkning. Beboere og brukere har blitt informert, ikke involvert. Når tidligere vurderinger av delvis bevaring nå avvises uten innsyn, fremstår prosessen som styrt – ikke demokratisk.

Hvis Bane Nor insisterer på full riving, må de også ta ansvar for konsekvensene. Det betyr:

Nye boliger med samme økonomiske rammer som i dag.

Nye boliger med samme økonomiske rammer som i dag.

Nye lokaler for Infokaféen, Bokcaféen og Galleri Blunk.

Nye lokaler for Infokaféen, Bokcaféen og Galleri Blunk.

Nye sosiale møteplasser som faktisk kan fylle funksjonen Strandveien 23 har i dag.

Nye sosiale møteplasser som faktisk kan fylle funksjonen Strandveien 23 har i dag.

Ikke som goodwill. Ikke som «tilbud». Men som erstatning for tapt sosial infrastruktur. Dette er ikke radikale krav. Det er helt grunnleggende ansvarlighet.

Når et statlig selskap feirer kunst samtidig som de river et av landets mest unike kulturmiljøer, blir spørsmålet uunngåelig: Hva slags by ønsker vi at Trondheim skal være? Og hvem får definere hva som er verdt å bevare?

Svartlamoen har alltid vært et laboratorium for andre måter å bo, leve og skape på. Hvis Strandveien 23 forsvinner uten reelle erstatningsløsninger, er det ikke bare et bygg som rives. Det er en politisk idé som svekkes.

Og det bør ikke skje uten motstand.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen