Ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

På 90-tallet kom TV2. Det var første gang jeg så Tyra Banks og andre modeller på TV.

For en med hudfarge som mager kesam og fravær av fyldige former, var dette hinsides banebrytende. Gyllen, solkyssa hud og øyenvipper fra Bambi. Hofte-midjemålet var ideelt og tenna hvitere enn Blenda.

Jeg drømte. Og gikk i bakken. Det ble ikke TV på meg.

Det viser seg at den eneste filmen jeg eventuelt kunne ha spilt i er alteregoet til «Verdens verste menneske»; verdens mest elendige hverdagsmenneske. Der hadde jeg klinka til med genuine Oscar-prestasjoner.

En mandag for et par uker siden var jeg så trøtt at jeg så ikke forskjell på Myggolf og deodorant. Begge er roll-on, så det ble en insektfri dag i oktober med kolleger som klokt nok holdt seg på avstand. Man venner seg til alt, tenker jeg, også svien fra Myggolf på steder der sola sjelden skinner.

Tirsdag kom med et oppslag i avisa om frisørpriser og hårfarging. Jeg tok kjøkkensaksa fatt og stussa noen begredelige tupper fra det hjemmebleika håret mitt. Det får duge, slik det har gjort de siste åra. Speil later jeg som om jeg ikke har, verken på jobb eller hjemme, selv om jeg ligna mest på Spike fra Notting Hill-filmen idet jeg gikk ut døra.

Onsdag er fotballtrening for femåringen. Jeg stilte med........

© Adresseavisen