Det er en djerv påstand, og det er nok ikke særlig hold i den. Kunst, kultur, musikk er ikke en vaksine mot ondskap, eller vilje til å begå ondskap. Tvert om: Tyranner har selv bedrevet kunst. Hitler var kunstmaler, Mao Zedong skrev dikt, Mussolini spilte fiolin, og likte jazz.

Men jeg forkaster ikke hypotesen helt likevel.

Spesielt når det gjelder musikk.

For å sitere den australske rocksangeren og poeten Nick Cave, som er aktuell med et av de flotteste og mest overraskende albumene i hans lange karriere: «Music is a sort of glue that binds us together. For me, music is at the very soul and core of the world.»

Det tror jeg han har rett i. Musikk, for å si det med avdøde David Crosby, er kjærlighet.

Mer fra Nick Cave, som etter å ha opplevd det verste en far kan oppleve, tør å synge om gleden og det vakre i verden, heller enn mørket og opprøret og motstanden: «Music is a thing that makes things better.»

I mitt eget liv er musikken så sentral og så grunnleggende at det er umulig å tenke seg noe uten den. Slik er det nok for svært mange av oss, nesten oss alle.

Musikkens kraft, for å si det høystemt, igjen inspirert av Cave, er at den binder oss sammen, og tilbyr oss en slags overskridende opplevelse. Noe «åndelig», sagt på dureksk, som appellerer til både ens egne emosjoner og til oss som fellesskapsvesener.

Og når det........

© VG