Det er gjentatt til det kjedsommelige i denne, skal vi si, intense perioden for det norske kongehuset, at de fleste av oss er «pragmatiske monarkister».

Altså: At vi er egentlig mot monarkiet, men likevel for.

Fordi det funker.

Som en noe nær konsekvent pragmatiker er kongehuset for meg nesten den perfekte casen. Jeg er selvsagt prinsipielt mot nedarvet makt («makt») og privilegier, og monarkiet er utvilsomt en anakronismeNoe som hører til en annen tidsepoke som tilhører en annen og førmoderne tid.

Men jeg bruker ikke ett gram av min ellers svært begrensede aktivistenergiEnergi eller innsats som brukes til å kjempe for politiske eller sosiale endringer. på å kjempe mot dette her, selv ikke nå som det stormer på Skaugum.

Pragmatisme kan i sin minst tiltalende versjon vippe over i opportunisme. Å være tilpasningsdyktig er en verdifull egenskap, men ikke bare: Den som akklimatiserer seg til enhver omstendighet, kan fort havne i usjarmerende selskap.

Men det å være tvers gjennom prinsippfast er ei heller en spesielt forførende livsholdning. Litt slakk må man kunne tillate seg. Vi lever tross alt, slik Seinfeld-nevrotikeren George Costanza pleide å frese når han lot seg irritere over stivbente medborgere, in a society (i et samfunn)!

Og selv om støtten til monarkiet har fått en markant dump etter kronprinsesse-sønnens hårreisende overtramp og lurvete livsførsel – samt det løyerlige spetakkelet i Geiranger – er nordmenn flest glad i disse greiene.

Ikke minst i de........

© VG