Deatnu renner gjennom den langstrakte Deanuleahki/Tanadalen, i et komplekst økosystem, der både mennesket og laksen er aktører, dvs. at begge er handlende vesener med egen vilje. Deatnu gir liv, ikke bare til laksen i elva, men også til menneskene som lever og bor langs elva.

Laksen, elva og menneskene inngår i et fellesskap der den ene er avhengig av den andre for å klare seg. Laksen har mennesker fisket, samtidig som mennesker har vist aktiv omsorg gjennom å fiske og jakte på laksens predatorer. Slik avtale mellom laksen og mennesket har dannet grunnlag for både liv og opprettholdelse av laksebestanden i Deatnu gjennom tidene. Elvas sykluser svinger på samme måte som elva svinger seg ned Tanadalen. Menneskene langs elva har aldri ansett seg overordnet elva og laksen, men har tilpasset seg både elvas og laksens sykluser.

For de utenforstående, de som i dag utøver myndighet over elva, er nok dette en fremmed tilnærming, og omtales ofte av dem som overtro og kultur. Uansett ståsted, kan man i alle fall konstatere at all den tid menneskene langs elva fikk inngå i elvas økosystem, så var det en suksesshistorie. Det er først i senere tid, når utenforstående har påtatt seg forvaltningsmyndigheten over laksen, at laksebestanden har havnet i en sårbar situasjon.

Nå er elva stengt for fiske, og vi vet lite om hva som foregår i elva. Hva skjer med laksen, elva og menneskene langs Tanadalen når Deatnu stenges i flere år? Når lokalbefolkningen ikke lenger får praktisere sin kunnskap, er det da noen som følger med på endringer som skjer i elva? Hvem har omsorgen for elva?

Stenging av laksefiske i Deatnu går nå inn i det fjerde året. Årsaken til stengingen er i år som i foregående år at tellingene og målingene viser at det er for lite laks. Det er betimelig å spørre om målingene og tellingene alene kvalifiserer til å stenge elva? Vi mener at det ikke er nok, og at bruk av kun den ene metoden må anses å være........

© Ságat