Reiseliv er en næring med betydelig verdiskapning, men med behov for bedre politisk styring. På 70- tallet ble det innført konsesjoner for oppdrettsnæringen, på 80-tallet ble kvotesystemet etablert for fiskeriene.

Forhåpentligvis blir 2020-tallet perioden der vi etablerte en bedre struktur for reiselivsnæringen. Det arbeidet bør starte så snart som mulig.

Forvaltning og lovendringer er komplisert, men med utsikt til fortsatt vekst innenfor turisme, og risiko for økende konfliktnivå mellom lokalbefolkning og reiseliv, er tiden moden for å diskutere noen radikale grep. Det må være andre regler for turistene enn for fastboende. Det er ikke et prinsipp vi følger i dag.

Å kreve at «reiselivet må ta ansvar», er like presist som å kreve at «noen» må ta ansvar. Utfordringen er å definere hvem som er reiselivet, for dette er en fragmentert næring.

«Den norske allemannsretten var aldri ment å være et internasjonalt gode.»

Reiselivet som næring er ung, og favner registrerte selskap, men også en betydelig andel enkeltpersoner. Noe av årsaken er delingstjenester som Airbnb. Det er enkelt og ukomplisert å leie ut hytta, annekset, bilen eller huset.

Det lokale tilbudet til turistene vokser i takt med etterspørselen. Bolighus og hytter blir investeringsobjekter for kommersiell virksomhet. Det........

© NRK