Tidlig i uka var jeg på en jobbreise til hovedstaden. Jeg liker ikke å fly. Det er ikke flyskrekk, i betydningen at jeg er redd for å styrte og dø, men heller en slags avart av sosial angst. Hele den masete runden med køer, og alle de uønskede møtene med andre mennesker jeg med stor sikkerhet vet at jeg aldri mer skal ha noen relasjon til, gjør meg stressa, anspent, ukomfortabel og sliten.

Lyspunktet er selve flygningen. Jeg plasserer digre hodetelefoner på hodet, gjerne kombinert med store solbriller som skjold mot verden, og signaliserer at jeg ikke er der på en bli-kjent-med-hverandre-fest. Normalt aksepteres det. Siden jeg ikke har internett, den elendige WiFi-greia på fly teller ikke, får jeg alltid gjort masse mens jeg er i lufta. Jeg skriver.

Er det noe jeg må faktasjekke, setter jeg bare spørsmålstegn der, skriver videre og sjekker det ut når jeg er på bakken igjen. Det er ingen steder jeg skriver så mye og så fort. Hadde det ikke vært økonomiske begrensninger, og noen tresifrede antall moralske utfordringer med det, skulle jeg reist flere ganger i uka, utelukkende for å skrive.

Det ideelle er om det er lite folk på flyet, så jeg får en hel stolrad for meg selv. Det nest beste er når jeg enten får vindu eller midtgang, helst det siste, og det er et tomt sete mellom meg og sidepersonen. Slik var det denne reisen. På siden av meg var en eldre dame (anslo midten/slutten av syttiårene), og vi smilte bare til hverandre da vi satte oss. Jeg hørte hun snakket engelsk med resten av reisefølget på fem pers.

Vel opp i lufta kommer tralla med mat, snacks og drikke. Jeg bestiller en svart kopp kaffe, men blir bedt om å gjenta det flere ganger. Etter tredje gang, nå snakket jeg overtydelig, litt sånn Fleksnes-aktig, med trykk på hvert ord og overdreven mimikk («Jeg. Vil. Gjerne. Ha. En. Kopp. Svart. Kaffe»), spør han på engelsk om jeg kan engelsk. Det kan jeg, og den litt for tynne og brune pulverkaffen blir servert.

Dama ved min høyre side spør, på engelsk, hva dette var for noe, og hvilket språk jeg først hadde anvendt. Jeg tar av meg hodetelefonene og sier, halvveis lattermildt og ditto spydig, at dette hadde vært et vågalt forsøk på å snakke norsk på et norsk innenlandsfly i Norge, eid av et norsk........

© iTromsø