Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er august. Det er fortsatt solkrem igjen og bladene er fortsatt grønne, men vi vet hva som kommer. Det ligger i luften, det står skrevet mellom linjene, det ligger i sakens natur.

Skillet etter charterturen er kanskje fortsatt intakt.

Men det lukter høst bak hushjørnene, men det er håp i luften selv om feriedagene, feriepengene og feriefølelsen er long gone.

Dette er et åpent kjærlighetsbrev til ungdommen som akkurat har flyttet ut, men som kom hjem til Haugalandet for å jobbe seg gjennom sommeren, nostalgien og alt det de tar for gitt.

Dette er en slags hyllest til den hjemvendte ungdommen som sjekket inn på foreldrenes femstjerners hotell, men aldri tenkte på regningen, tiden og lengselen.

Det er også et takkekort til foreldrene som stiller med uendelig raushet, som fyller kjøleskapet, som fyrer opp grillen, strør sukker over jordbærene, som håper ting skal være som før og som framfor alt håper at tiden ikke skal gå for fort.

Sommeren er en gammel robåt som du skyver stille fra land. Du tror hele tiden du har tid til å hoppe om bord, men båten siger stille i den blanke sjøen. Dagene drypper taktfast fra årebladene og lager bitte små hekkbølger av minner og sakte, og ganske usikkert ser du at også denne sommeren glir ifra deg.

Den glir fra alle, mellom fingrene, som sanden på Sandvesanden. Den er så fin, men den er så vanskelig å holde fast.

Du kikker ned i vannet, ute av stand til å se at ansiktet som kikker opp er deg.

Det ligger snart blomsterstøv og hverdagsfølelse over den euforiske hjemkomsten. Den store bagen på gulvet på jente- og gutterommet, som kanskje har stått som en slags mausoleum fra den dagen........

© Haugesunds Avis