Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En by puster ikke alene. Den skapes ikke av markedsføring og pene bilder, men av folk. Som tar i et tak, som våger, som bretter opp ermene og går den ekstra mila. Som får ting til å skje.

Dyrtid, renteoppgang, uroligheter og storm på toppene har vi sett før, men sjelden har det kommet i klæddær som nå. Det er naturlig å flytte fokus fra fellesskap til eget skap når det knirker i økonomien, men det er kanskje da vi virkelig bør rette blikket opp og ut.

Som enhver bedrift og familie må også en kommune få penger inn for å dekke kostnader. Det er lett å miste både hodet og oversikten, og gå i brannslokningsmodus når regningene hoper seg opp på benken, men vi vet jo at det er som å gjøre i buksa på vinteren. Ungene våre banker snart på døra og minner oss på at vi har et ansvar for å holde mølla i gang, få mat på bordet, ting til å skje og penger i kassa.

Opplevelsesnæringen er et kinderegg. Den skaper liv, omdømme og vekst. Den vokser, til tross for nedgang i mange andre bransjer. Effekten tas ut i de kommunene som velger å ta næringen på alvor, og som legger til rette for holdbarhet og et ansvarlig næringsliv.

Analyseselskapet Menons ferske rapport «Prognose for norsk reiseliv mot 2030» anslår næringen vil vokse med 46 % frem mot 2030. Dersom prognosene slår til, vil det gi store utslag også for vår region. Det antas at veksten kommer innen natur- og kulturbaserte opplevelser og serveringstjenester, og det er som hånd i hanske med det vi har flust av.

I Arendal samarbeidet næringslivet gjennom sin egen organisasjon for å skaffe midler. Det er en modell som Fredrikstad bør se nærmere på

Årets Tall Ships Races Fredrikstad er et godt eksempel. Det er vårt største internasjonale arrangement, med besøkende fra hele verden. Det ga tilbake i rikt monn. Nesten 85 millioner kroner fant veien til byens kassaapparater, og en god slant av det havner i kommunekassa.

Til tross for spådom om at dårlig vær ville gi lavere besøk enn sist, så ble det aldeles motsatt. Folk trosset været i tusentall. Nærmere bestemt i 150-tusentall. Stemningen langs brygga var magisk når paraden passerte i kaldt regn som blåste sideveis.

Det formidable resultatet stilner selvfølgelig ikke diskusjonen om hvorfor, hvem og hvordan. Det er slik det skal være i et samfunn med lav terskel for debatt.

Hvem bør investere for å få ting til å skje, og særlig nå når listen over udekkede, lovpålagte behov virker uoverkommelig?