Vindkraften har blitt et symbol på vanskelige avveininger, splittelse og polarisering i klimadebatten. Likevel blir det vanskelig å komme utenom fremover.

Det er ikke lett å være optimist om dagen. Den globale gjennomsnittstemperaturen stiger i takt med klimagassutslippene, mens nye beregninger viser at rundt to millioner plante- og dyrearter står i fare for å utryddes. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Vi står midt oppe i det Edgar Morin og Brigitte Kern for et kvart århundre siden kalte en polykrise, et uoversiktlig farvann som på de fleste samfunnsfelt er vanskelig å navigere.

Energisystemet er et stjerneeksempel. For hvilke energisystemer vi velger fremover vil påvirke både klimagassutslipp, naturmiljø og økonomi. Derfor er det ikke rart at det graves verbale skyttergraver i debattspalter og rundt middagsbord. Det skytes med retoriske granater som kjennetegnes av en forunderlig skråsikkerhet.

Hardest skyts rettes ofte mot vindkraft, som har blitt et symbol på vanskelige avveininger, men også på splittelse og polarisering knyttet til klimaomstilling. Her møtes klima- og naturhensyn. Samtidig går debatten langs klassiske politiske og kulturelle skillelinjer. Sentrum står mot periferi, nasjonal orientering mot kosmopolitisk EU-orientering. Troen på markeder og teknologi står mot klassiske naturbevaringsidealer og vekstkritikk.

Vindkraften har mye å svare for. Dårlige utredningsprosesser, svak lokal forankring, diffuse eller manglende lokale fordeler og årelange rettssaker og strid med urbefolkning og lokalbefolkning har gjort det enkelt å mobilisere en nasjonal motstandskamp mot vindkraft.

Det er fristende å tenke at Norge og Trøndelag kan hoppe av vindkrafttoget: at vi kan vente på havvind, atomkraft, utbygging av sol og energieffektivisering, eller på at vi kollektivt går mot et samfunn med mindre forbruk, hvor økonomisk og materiell vekst holder seg innenfor planetens tålegrenser. Men realiteten er at vi har et kraftbehov som må løses de nærmeste årene. Derfor vil det være uklokt å avskrive vindkraften helt. Det vi trenger er en mer nøktern energidebatt som holder flere tanker i hodet samtidig.

Det er, som Adresseavisen har skrevet om i det siste, økende etterspørsel etter kraft i regionen på kort sikt. Den vedtatte elektrifiseringen av plattformene Draugen og Njord er en del av dette, det samme er etableringen av Ellinor Batteries i Orkland.

I tillegg er mange aktuelle klimatiltak avhengig av kraft. En mulig elektrifisering ved Rockwool i Trondheim, elektrifisering av hurtigbåtene på Vanvikan-sambandet og utslippsfrie anleggsmaskiner er bare tre eksempler som vil gi solide utslippskutt, men samtidig legge press på kraftsystemet og prisene i........

© Adresseavisen