Geir Karlsen, pasient, Fredrikstad

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Fredriksstad Blad): I 30 av mine hittil 43 år har jeg slitt med alvorlig kronisk sykdom, og har etter hvert opparbeidet meg noen døgn på sykehus – være seg kirurgiske inngrep, behandling av infeksjoner med mere.

Nylig ble jeg hasteinnlagt for en infeksjon etter en tur på legevakta.

Først og fremst, så skal det sies at jeg synes det norske helsevesenet er suverent. Jeg opplever god hjelp med det medisinske, og stort sett utviser leger og sykepleiere god kunnskap om diagnoser, behandling og så videre. Det er ikke der skoen trykker litt for meg.

Det er empatien, en egenskap jeg synes har blitt en mangelvare på norske sykehus, i alle fall de jeg har besøkt og overnattet på.

Igjen – dette er ingen kritikk mot kunnskapen de ansatte der besitter og deres medisinske arbeid mot meg som pasient, den biten har vært utmerket.

Men når man har slitt tungt med kronisk, smertefull sykdom og hatt x antall døgn på sykehus, så er det ikke unaturlig at man også får en mental utfordring. Personlig i form av både depresjon og sosial angst som en må kjempe mot i tillegg til de fysiske symptomene på daglig basis.

For meg har innleggelser på sykehus etter hvert blitt en temmelig stor belastning, som føles veldig inngripende i........

© Nettavisen