Min lillebror ble bare 29 år gammel. Han var en blåøyd, blond gutt med god humor, høy intelligens og stort potensiale. Han var den stille og pliktoppfyllende gutten som alle likte, og et barn som var alle foreldres drøm.

En slik gutt som jevnaldrende flokket seg rundt, men som likevel klarte å velge ut de riktige vennene. Med andre ord, han var det en tre år eldre bror med Asperger syndrom og ADHD ønsket å være. Men dessverre endret dette seg den første skoledagen i august det året han begynte på ungdomsskolen.

På andre skoledag så brøt han sammen og nektet å dra på skolen. Han utviklet sterk sosial angst og tvangstanker - og handlinger begynte å styre hverdagen hans. Men ved hjelp av sterke og fantastiske foreldre som kjempet med systemet, fikk han til slutt en super spesiallærer som klarte å hjelpe ham gjennom ungdomsskolen.

Men dessverre så ble han aldri en del av fellesskapet på skolen igjen. Den sosiale angsten tok for mye av energien hans. Han hadde ikke kapasitet til å forme nye vennskap eller holde på gamle.

Energien han hadde, holdt så vidt til at han klarte å komme igjennom ungdomskolen og inn på elektrofag på videregående. Og ved videre hjelp og tilrettelegging klarte han å komme seg gjennom videregående skole og ut i jobb på en VTA-bedrift.

Han klarte til og med på mirakuløst vis å ta sertifikat på bil. Han fikk til det som storsamfunnet ønsket med arbeidslinjen på tross av sine utfordringer.

Men hvilken konsekvenser fikk det for han? Jo, han........

© Dagbladet