Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En av grunnene til at jeg skriver mot klimabevegelsen, er at jeg mener at slikt miljøvern fører til hundretusenvis av unødvendige dødsfall – dødsfall som kunne vært forhindret – i utviklingsland hvert eneste år. Fremtidige historikere, særlig de fra Afrika sør for Sahara, vil klassifisere miljøbevegelsens konsekvenser som folkemord – og de vil ha rett.

Det er greit at vi kan få strøm ved å trykke på en bryter, men hvis de forsøker å finansiere reell kraftproduksjon, holdes midlene tilbake – noe som også setter annen bistand i fare. For å «redde planeten» aksepterer man at millioner dør av plager som malaria – en sykdom vi for lengst har henvist til historiens skraphaug. Vi koser oss med tre solide måltider om dagen – burgere, pommes frites og en lettbrus ved siden av – samtidig som vi nekter dem tilgang til tørke- og sykdomsresistente vekster som kunne reddet utallige liv. Vi bekymrer oss for fedmeepidemier, mens de altfor ofte må gå sultne.

Dette er den enkle virkeligheten når det gjelder den mektige grønne lobbyens forhold til verdens fattige. De har plassert seg selv som portvoktere mellom vårt naturlige ønske om å hjelpe, og de som sårt trenger denne hjelpen. Vi får beholde den industrielle velstanden vi allerede har, mens de forventes å forbli på et før-middelaldersk nivå, der livet kun handler om å skaffe nok mat til dagen.

Det er derfor alle store klimakonferanser var dømt til å bli blokkert av utviklingslandene, anført av Kina. Nå har USA heldigvis gjenopptatt denne rollen. Disse landene trenger desperat å utvikle sin økonomiske infrastruktur; å love dem «gull og grønne skoger» i fremtiden – for eksempel gjennom kvotekjøp eller........

© Avisa Nordland