Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Benektelser av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, følger gjerne et alt for gjenkjennelig mønster (Cohen, S. «States of Denial» Polity Press 2005). Hvis en strategi ikke skulle virke, blir gjerne en annen prøvd ut eller flere strategier blir benyttet samtidig. Bruk av regelrette løgner, benektelser og bortforklaringer, inngår alle i en kynisk politisk kalkulasjon for å unnslippe ansvaret eller å skyve ansvaret over på andre. Den kanskje enkleste og mest brukte strategien, er å tilbakevise alle anklager som løgner, propaganda desinformasjon eller fordommer (ibid.). Problemet er bare når dokumentasjonen og bevisene er så overveldende at det ikke nytter å benekte eller bortforklare noe som helst.

Offisielle israelske diskurser fra myndighets- og regjeringshold, har vært gjennomgående preget av benektelser, bortforklaringer og rene ansvarsfraskrivelser hva angår drap på palestinske sivile og massakrer, anklager om krigsforbrytelser og folkemord. Det finnes åpenbart ingen grenser for å benekte, tildekke eller regelrett lyve om faktiske hendelser. Benektelser om hva som faktisk har funnet sted, kan samtidig ledsages av verbale og høyst ufine angrep på vitner til krigsforbrytelsene. Vitner blir gjerne beskrevet som upålitelige, ikke nøytrale eller partiske, fordomsfulle og fiendtlige innstilte til Israel og blir følgelig stemplet som «antisemitter».

Det kan være en........

© Avisa Nordland