Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den kolonialistiske mentalitet er i høyeste grad fremdeles virksom. Den har bare endret seg og blitt mer sofistikert i talemåter og eufemismer for å skjule maktens virkelige intensjoner om å dominere, kontrollere og beherske de kulturelle andre.

I kolonialismens «glansperiode», var det ikke nødvendig eller behov for noen videre rettferdiggjørelse for brutal maktbruk. Ifølge koloniherrene var det i de innfødtes interesse i å overgi seg og sitt lands ressurser til kolonimakten. Gamle koloniherrer likte å tenke at de var Guds stedfortredere og verdslige representanter for å bringe fred og sivilisasjon til verden (s. 26, Prashad, V. «Washington Bullets» Monthly Review Press, New York 2020). Ideen om kolonisten som frihetsskaper og lovgiver, ble etter hvert også del og innhold i «the grand discourses of modern international law.» (s. 26, ibid.). De innfødte koloniserte ble sett på som ute av stand til å styre seg selv på en fornuftig måte. Derfor måtte de styres og kontrolleres. Hvis en koloniherre ville invadere et annet lands territorium, kunne vedkommende gjøre det uten videre begrunnelse enn at dette var til det beste for de innfødte selv, for menneskeheten og sivilisasjonen.

I kolonimaktenes tankegang kunne kolonisten aldri være en terrorist. Det var alltid den kulturelle andre, den innfødte underlagt kolonimaktens despoti, som var «terroristen». Winston Churchill, eksempel på den kolonialistiske mentalitet i høyeste potens, uttrykte kolonialismens essensielle rasistiske betydning kanskje bedre enn noen andre:

«Young Winston Churchill went to fight in ‘a lot of jolly........

© Avisa Nordland