INNI MITT HODE

Ja, du leste riktig. Jeg spurtet. Jeg som knapt har løpt de siste tjue årene, tjue år der sykling og rusling har vært foretrukne treningsformer, jeg løp så fort jeg kunne.

Ifølge Google Maps tilbakela jeg 270 meter fra busstoppet i Jernbanegaten, over Halfdan Wilhelmsens allé og til Tønsberg Jernbanestasjon. Det må ha vært litt av et syn der jeg i mitt 64. år spurtet forbi gående, biler og over et kryss hvor alle heldigvis sto stille fordi jernbanebommene var nede. Jeg rakk toget. Med et nødskrik, hvis det i det hele tatt var noe luft i lungene å lage lyd med …

Nyt turen, smiler det mot meg på en av Vestfold Kollektivtrafikks reklameplakater. Særlig.

Vi har det som mål å gjøre det enkelt å velge miljøvennlig, utbasunerer Vy i sine visjoner. Særlig igjen.

Vi var fire gamle venner som skulle ta turen til Oslo, og i miljøvennlig ånd lot vi bilen stå og satset kollektivt. Jeg valgte en bussavgang cirka halvtimen før toget skulle gå. Men det kom ingen buss, og jeg ville ikke rekke å gå til byen. Så jeg prøvde den gode, gamle tommelen, men selv en lørdagsformiddag var åpenbart en haiker for skremmende til at noen stoppet.

Bussen kom 18 minutter forsinket den, så forsinket at jeg allerede hadde sendt av gårde togbillettene til kompisene. Bussen stoppet på mitt busstopp på det tidspunktet den skulle vært framme i byen. Jeg var i gang med å kjøpe ny billett til neste togavgang …

Men jeg rakk toget, og jeg raste inn på perrongen akkurat da konduktøren viftet klarsignal. Han slapp meg ombord, og jeg viste ham setereservasjonen jeg hadde betalt for.

De setene var imidlertid i det andre togsettet, togene er ikke som i gamle dager hvor man kunne gå fra vogn til vogn. Skulle jeg ha de setene måtte jeg gå ut på perrongen på neste stasjonen og så inn igjen i det andre togsettet. Jommen sa jeg enkelt.

Etter en lang, hyggelig og begivenhetsrik dag i hovedstaden gledet vi oss til en avslappende hjemtur. Det skulle vi ikke gjort.

Toget fra Oslo denne lørdagskvelden var stappfullt. Ikke av folk som skulle like langt som oss, de skulle til Asker og Drammen og sånn. Så der sto vi som sild i den berømte tønna, og ristet på hodet. For to minutter før vi stuet oss inn i Vys overfylte togsett kjørte det et nesten helt tomt Flytog ut fra Nationaltheatret stasjon med retning Drammen.

Og Vy som bare kunne by på ståplasser, de krevde selvfølgelig full pris.

PS: Jeg har ikke engang vært innom hva herligheten kostet. Buss, tog og T-bane for oss fire kom på nesten 3.000 kroner totalt. Klart det frister til gjentakelse …

Ja, du leste riktig. Jeg spurtet. Jeg som knapt har løpt de siste tjue årene, tjue år der sykling og rusling har vært foretrukne treningsformer, jeg løp så fort jeg kunne.

Ifølge Google Maps tilbakela jeg 270 meter fra busstoppet i Jernbanegaten, over Halfdan Wilhelmsens allé og til Tønsberg Jernbanestasjon. Det må ha vært litt av et syn der jeg i mitt 64. år spurtet forbi gående, biler og over et kryss hvor alle heldigvis sto stille fordi jernbanebommene var nede. Jeg rakk toget. Med et nødskrik, hvis det i det hele tatt var noe luft i lungene å lage lyd med …

Nyt turen, smiler det mot meg på en av Vestfold Kollektivtrafikks reklameplakater. Særlig.

Vi har det som mål å gjøre det enkelt å velge miljøvennlig, utbasunerer Vy i sine visjoner. Særlig igjen.

Vi var fire gamle venner som skulle ta turen til Oslo, og i miljøvennlig ånd lot vi bilen stå og satset kollektivt. Jeg valgte en bussavgang cirka halvtimen før toget skulle gå. Men det kom ingen buss, og jeg ville ikke rekke å gå til byen. Så jeg prøvde den gode, gamle tommelen, men selv en lørdagsformiddag var åpenbart en haiker for skremmende til at noen stoppet.

Bussen kom 18 minutter forsinket den, så forsinket at jeg allerede hadde sendt av gårde togbillettene til kompisene. Bussen stoppet på mitt busstopp på det tidspunktet den skulle vært framme i byen. Jeg var i gang med å kjøpe ny billett til neste togavgang …

Men jeg rakk toget, og jeg raste inn på perrongen akkurat da konduktøren viftet klarsignal. Han slapp meg ombord, og jeg viste ham setereservasjonen jeg hadde betalt for.

De setene var imidlertid i det andre togsettet, togene er ikke som i gamle dager hvor man kunne gå fra vogn til vogn. Skulle jeg ha de setene måtte jeg gå ut på perrongen på neste stasjonen og så inn igjen i det andre togsettet. Jommen sa jeg enkelt.

Etter en lang, hyggelig og begivenhetsrik dag i hovedstaden gledet vi oss til en avslappende hjemtur. Det skulle vi ikke gjort.

Toget fra Oslo denne lørdagskvelden var stappfullt. Ikke av folk som skulle like langt som oss, de skulle til Asker og Drammen og sånn. Så der sto vi som sild i den berømte tønna, og ristet på hodet. For to minutter før vi stuet oss inn i Vys overfylte togsett kjørte det et nesten helt tomt Flytog ut fra Nationaltheatret stasjon med retning Drammen.

Og Vy som bare kunne by på ståplasser, de krevde selvfølgelig full pris.

PS: Jeg har ikke engang vært innom hva herligheten kostet. Buss, tog og T-bane for oss fire kom på nesten 3.000 kroner totalt. Klart det frister til gjentakelse …

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Dyrt, dårlig og slitsomt - Arne Lysne
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Dyrt, dårlig og slitsomt

48 0
18.05.2024

INNI MITT HODE

Ja, du leste riktig. Jeg spurtet. Jeg som knapt har løpt de siste tjue årene, tjue år der sykling og rusling har vært foretrukne treningsformer, jeg løp så fort jeg kunne.

Ifølge Google Maps tilbakela jeg 270 meter fra busstoppet i Jernbanegaten, over Halfdan Wilhelmsens allé og til Tønsberg Jernbanestasjon. Det må ha vært litt av et syn der jeg i mitt 64. år spurtet forbi gående, biler og over et kryss hvor alle heldigvis sto stille fordi jernbanebommene var nede. Jeg rakk toget. Med et nødskrik, hvis det i det hele tatt var noe luft i lungene å lage lyd med …

Nyt turen, smiler det mot meg på en av Vestfold Kollektivtrafikks reklameplakater. Særlig.

Vi har det som mål å gjøre det enkelt å velge miljøvennlig, utbasunerer Vy i sine visjoner. Særlig igjen.

Vi var fire gamle venner som skulle ta turen til Oslo, og i miljøvennlig ånd lot vi bilen stå og satset kollektivt. Jeg valgte en bussavgang cirka halvtimen før toget skulle gå. Men det kom ingen buss, og jeg ville ikke rekke å gå til byen. Så jeg prøvde den gode, gamle tommelen, men selv en lørdagsformiddag var åpenbart en haiker for skremmende til at noen stoppet.

Bussen kom 18 minutter forsinket den, så forsinket at jeg allerede hadde sendt av gårde togbillettene til kompisene. Bussen........

© Tønsbergs Blad


Get it on Google Play