Det er kanskje ikke så rart folk ble sinna. I et stort opprop i VG i forrige uke, mente en lang rekke forfattere at norsk litteraturs fremtid stod i fare. Blant dem var blytunge navn som Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, Per Petterson, Dag Solstad og Linn Ullmann.
Og hva var faren de advarte mot? Jo, et forslag om at Den norske Forfatterforening, der de selv er medlemmer, ikke lenger skulle ha ansvaret for å dele ut statens kunstnerstipend til forfattere. Det kom, for å si det forsiktig, reaksjoner. Krimforfatter Anne Holt skrev på sin Facebook-side at innlegget var „så drøyt, så patosfylt og så jålete at det er direkte dødspinlig.»
Var det likevel et poeng under formuleringene som provoserte Holt og mange andre så sterkt?
KRITISK: Anne Holt tok sterkt til motmæle mot forfatterkollegaenes opprop.
Vi tar det fra begynnelsen. Forfattere er som alle andre. De trenger dagligvarer, de trenger klær og sko, de trenger et glass vin på byen iblant. De må, med andre ord, ha en inntekt for å komme seg gjennom hverdagen.
Problemet er at inntekten du får av å skrive bøker, først kommer etter at boken er skrevet og solgt. Og det en gjennomsnittlig norsk bokutgivelse kaster av seg, er sjelden nok til dagligvarer, klær og vin, i alle fall ikke over lang tid. Derfor er de aller fleste norske forfattere avhengige av stipender.
De trenger dagligvarer, de trenger klær og sko, de trenger et glass vin på byen iblant.
Stipendene er for det aller meste finansiert av det offentlige, og hvis du får et sånt et, er det fordi noen med makt til å tildele mener at det du har på hjertet er så bra, så betydningsfullt, at du bør få offentlig støtte for å skrive.
Men hvem bør disse «noen» være? Og hva bør være kriteriene for å få stipend? Og dermed få skrevet bøkene som om noen år skal fylle opp bokhandlene? Det spørsmålet står sentralt i bikkjeslagsmålet som ble utløst av forfatteroppropet i VG. Nå står forfatter mot forfatter, forfatterforening mot forfatterforening, mens andre står på sidelinjen og slår hendene sammen og sier noe sånt som: Dere, dere, burde vi ikke heller være venner?
BER OM FORSONING: Forfatter Maja Lunde ønsker seg én forfatterforening, ikke to som kjekler.
Forfatteroppropet kom ikke ut av det blå. Det var et svar på stortingsmeldingen «Kunstnarkår». Den varsler nemlig endringer i sammensetningen av komiteene som tildeler det viktigste av kunstnerstipendene, Statens kunstnerstipend. Så langt har dette ansvaret ligget hos det såkalte litterære råd, som er oppnevnt av Den norske Forfatterforening.
Det litterære råd er også gjengen som deler ut foreningens egne stipender. Medlemmene får selv en lønn, på størrelse med et stipend, for å passe på at de er i stand til å vurdere alle som søker.
Dette er ikke arbeid noen blir rike av, men det innebærer en betydelig makt og et betydelig ansvar.
Samlet skal de lese alt som kommer ut av norske romaner og noveller på et år, og de må også kunne lese seg opp på de tidligere bøkene til de som søker om stipend.
Dette er ikke arbeid noen blir rike av, men det innebærer en betydelig makt og et betydelig ansvar. Nå kan de bli nødt til å dele begge deler. For Den norske Forfatterforening er ikke lenger den eneste sheriffen i byen.
SIGNERTE: Karl Ove Knausgård er blant dem som advarer mot en omlegging av stipendsystemet.
La oss spole litt tilbake i tid. Den norske Forfatterforening har aldri sett på seg selv som en ren fagforening. De er mer av et laug, en kunstnerorganisasjon. De skal ikke bare ivareta kunstnerne, men også kunsten. Derfor har de vært kresne med hvem som har fått bli medlemmer.
Et medlem må ikke bare ha publisert minst to bøker. En av bøkene må holde så høy kvalitet at den godkjennes av Det litterære råd. De som ikke holder rådets kvalitetsstandard, slipper ikke inn.
Suksessrike serieforfattere som Margit Sandemo og Frid Ingulstad hadde for eksempel ikke en sjanse.
Det har vært en god del kontroversielle avslag i årenes løp, og flere av dem har blitt store oppslag i mediene. Suksessrike serieforfattere som Margit Sandemo og Frid Ingulstad hadde for eksempel ikke en sjanse.
Selv om det var uenighet innad i Forfatterforeningen om de forskjellige avslagene, var det bred enighet om at det måtte være kriterier for å slippe inn. Det er da heller ikke uvanlig i organisasjonslivet at en forening ikke er åpen for alle som måtte ønske det.
ALDRI MEDLEM: Margit Sandemo, den uhyre suksessrike forfatteren av bokserier som «Sagaen om Isfolket», ble aldri medlem av Den norske Forfatterforening.
Men ordningen etterlot en hel del folk på sidelinjen. Dette var mennesker som levde av å skrive, men ikke hadde noen steder å gå for å organisere seg. Også de trengte juridisk bistand, noen som kunne ta deres parti i jobbkonflikter. Dermed var det ikke så rart at det oppsto en organisasjon til, nemlig Forfatterforbundet, som ble til i 2018 og ble tilknyttet LO.
Her kunne alle som hadde utgitt et skjønnlitterært verk bli medlemmer, uten kvalitetskrav. Og ikke nok med det. Også forfatterspirer, som var i en skriveprosess, men ikke hadde blitt utgitt, kunne slippe inn som såkalte «aspirantmedlemmer».
Siden den gang har forholdet mellom de to foreningene vært, for å si det forsiktig, spenningsfylt.
Aspirantmedlemmene utgjør rundt 20 prosent av Forfatterforbundets rundt 500 medlemmer. Forfatterforeningen er fremdeles betydelig større, med rundt 760 medlemmer.
Siden den gang har forholdet mellom de to foreningene vært, for å si det forsiktig, spenningsfylt. Det har festet seg en følelse av at A-laget av forfattere er i Forfatterforeningen og B-laget i Forfatterforbundet. Den følelsen er ikke minst til stede i oppropet i VG, der A-laget dæljer løs på B-laget. Der blir Forfatterforbundets innflytelse gjort til en direkte trussel mot norsk kvalitetslitteratur som vi kjenner den.
REAGERTE: Forfatterforbundets Eystein Hanssen opplevde innlegget fra de bekymrede forfatterne som nedlatende.
Mange av de som er organisert i dette Forfatterforbundet, og opplever det som profesjonelt og støttende, ser naturligvis dette som en dyp fornærmelse. I flere saker har de to forfatterforeningene felles interesser, og jobber sammen. De er begge tjent med å bremse nedgangen i boksalget, og i å sikre forfatternes rettigheter i møte med forlagene. På andre felt står de steilt mot hverandre.
Forfatterforeningen er opptatt av å slåss for at kvalitetslitteraturen skal være anerkjent. At det skal være kvalitetskriterier som skal ligge til grunn når staten gir deg penger for å skrive.
De mener så mye som mulig av stipendmidlene må brukes på forfatterne selv.
For mange av dem er det udiskutabelt at dette gjøres best gjennom grundig lesing av ulike forfatterskap, og at habile lesere må få et honorar for å gjøre denne jobben.
Forfatterforbundet er mer opptatt av bredde, av likebehandling. De mener så mye som mulig av stipendmidlene må brukes på forfatterne selv. De som sitter i stipendkomiteen til Forfatterforbundet får også honorar, men ikke like mye. Det har også kvalitet som et kriterium, men tar mer hensyn til hvor gode søknadene er, og hvor sannsynlig det er at stipendet faktisk resulterer i en bok.
KRITISK: Dag Solstad var blant forfatterne som skrev under oppropet for å verne dagens stipendsystem.
Dette er to legitime tilnærminger. Og det kan være et gode for norsk litteratur at det finnes to foreninger som legger vekt på forskjellige ting når de deler ut penger. For å forstå hvorfor det nå er blitt krig mellom de to fløyene, må vi tilbake til stortingsmeldingen «Kunstnerkår». Der står det rett ut at komiteen som deler ut statens kunstnerstipender, må gjenspeile virkeligheten i litteratur-Norge, der det ikke lenger er bare én forfatterorganisasjon.
Det kan være et gode for norsk litteratur at det finnes to foreninger som legger vekt på forskjellige ting når de deler ut penger.
Forfatterne som skrev under oppropet, er bekymret for hva som vil skje hvis Forfatterforbundet får være med på å dele ut Statens kunstnerstipend. De frykter at de som vil representere Forfatterforbundet i en slik komité, vil ta med seg metoden fra sin organisasjon, og ikke legge like stor vekt på kvaliteten i et helt forfatterskap.
For mange er det provoserende at en forening som rommer såpass mange aspiranter, som ennå ikke er forfattere og kanskje ikke kommer til å bli det, skal ha innflytelse over hvem staten lønner for å skrive.
HVA SKAL SKRIVES: De fleste forfattere er avhengige av stipend for å kunne skrive bøkene sine. Derfor slåss de om å bestemme hvem som skal få tildele disse stipendene.
Forfatterforbundet, på sin side, mener det er uholdbart at Forfatterforeningens litterære råd skal ha makten både over sine egne stipender og Statens stipender. Mange der er grundig arge over antydningen over at deres medlemmer ikke skal være i stand til å kjenne igjen kvalitet, særlig siden mange av Forfatterforeningens medlemmer gjerne søker om stipender hos dem.
Forfatterforbundets leder Eystein Hanssen påpeker også at utdelingen av Statens kunstnerstipend må skje etter statens retningslinjer, og at forfatterne som har klaget, ikke kan slutte på forhold hvordan en komité med medlemmer fra begge foreninger vil arbeide.
Alle forfattere, Fosse så vel som de andre underskriverne, har en gang vært unge, ukjente og håpefulle skrivende, med lite annet å vise til enn et uferdig manus.
For mange var det et opprop tett innvevd med røde kluter. Påstander som at det er absurd å sidestille Jon Fosse med en upublisert forfatter med en fil på datamaskinen, faller på sin egen urimelighet. Alle forfattere, Fosse så vel som de andre underskriverne, har en gang vært unge, ukjente og håpefulle skrivende, med lite annet å vise til enn et uferdig manus. Innad i litteratur-Norge ble det også raskt frem at flere av de som skrev under, ikke hadde lest den ferdige teksten, og ikke egentlig sto inne for den krigerske tonen.
SKREV UNDER: Vigdis Hjorth er blant de mange profilerte forfatterne som skrev under oppropet i VG.
Men i ståket som oppsto etter at oppropet ble publisert, er det lett å se bort fra sakens kjerne. Hvem skal få penger av skattebetalerne for å skrive boken sin, og hvordan skal de velges ut? Skal det være de som skriver ambisiøse og egenartede tekster, som har verdi selv om de ikke selger stort?
Eller skal det være de som er mest overbevisende i søknaden, og som jevnt over har vist seg å kunne gjennomføre? Noen ganger vil en og samme forfatter være dyktig til begge deler. Men slett ikke alltid.
Det å skrive en god roman, er noe helt annet enn å skrive en god søknad. Det er ikke så vanskelig å forstå de som frykter hva som skal gå tapt, hvis det er søknaden snarere enn litteraturen selv som veier tyngst når pengene går ut.
«Jeg vil bare at vi fortsetter å ta vare på folk som dem», sa denne forfatteren.
Denne helgen snakket jeg med en av de som hadde skrevet under oppropet. Han viste til et par norske lyrikere. Kjente navn, publisert i antologier og lærebøker. Men neppe så gode til å selge seg selv. Henvist til å leve et liv i fattigdom, selv om de var berømte. «Jeg vil bare at vi fortsetter å ta vare på folk som dem», sa denne forfatteren.
Så kan man si at det enn så lenge ikke akkurat er grunn til å være så sikker på at disse lyrikerne ville blitt støtt ut i kulden om Det litterære råd ikke lenger alene får dele ut statens stipender. Men det er et hensyn verd å tenke på, som ofte forsvinner i støyen som oppstår når taleføre og skriveføre folk går i strupen på hverandre.
login
who are we?
contact us
qosheapp
visit website
