Når vi leser Bibelen bør vi, av respekt for forfatteren, tolke tekstene i samsvarer med forfatterens intensjoner og forordninger. Det skulle bare mangle!

Dessverre viser den kristne tradisjonen at denne respekten ikke er blitt utvist. Erstatningsteologien er et grelt eksempel på det - en lære som har påført Guds eiendomsfolk, Jesus søsken etter blodet, ubeskrivelige lidelser.

Bibelen inneholder sin egen hermeneutikk - grunnleggende prinsipper for hvordan vi skal tolke den og utlede lære. Det må nesten være slik. Alternativet er at enhver ble overlatt til å utlede slike prinsipper selv, og da ville læren fort ikke reflektere det budskapet Gud hadde til hensikt å betro oss. Det tror jeg alle forstår.

Dersom vi følger to helt grunnleggende prinsipper for tolkning, er vi forskånet fra mye villfarelse. Det første bygger på Salme 119,116, og det andre er en rasjonalt utledet konsekvens av det første.

1. «Summen av Guds ord er sannhet». Det innebærer at vi tar feil dersom vi kommer frem til at Bibeltekstene motsier hverandre.

2. «Skrift skal belyse skrift». Det innebærer at det vi har vanskelig for å forstå bør tolkes i lys av det vi forstår med letthet.

Jesus kom for å oppfylle Guds ord og løfter. Det hersker det ingen tvil om. Han kom som et svar på og en oppfyllelse av det Guds profeter hadde gitt israelittene løfter om. Profetiene er mer enn forutsigelser, de er Guds ord og løfter!

Oppfyllelse av profetier bekrefter derfor Guds troverdighet og trofasthet. Og motsatt, dersom profetiene ikke skulle gå i oppfyllelse, innebærer det at Gud verken er troverdig eller trofast - at han ikke er til å stole på.

Nå sier Guds ord selv at Gud nettopp er både troverdig og trofast. Hele den kristne troen bygger på at Gud står bak sitt ord og sine løfter - at Gud ikke svikter, slik mennesker gjør.

Heller ikke menneskes troløshet kan rokke ved Guds trofasthet. Gud forandrer seg ikke. Vi kan gå glipp av det han tilbyr oss ved å avvise ham, men selv forandrer han seg ikke - aldri.

Paulus beskriver det vakkert: Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv (Paulus andre brev til Timoteus 2,13).

Og derfor kom Kristus (Messias), som en oppfyllelse av løfter gitt allerede til Adam og Eva i Edens hage, og løfter gitt i de evige paktene med Abraham og David. Utallige profetier, forkynt av Guds profeter i en periode over flere hundre år, ble detaljert og konkret oppfylt ved Jesus fødsel, liv, død og oppstandelse.

De er ingen tvil om at Djevelen forsøkte å sette kjepper i hjulene for Guds frelsesplan. Da Jesus ble født, forsøkte Herodes å myrde ham. På samme måte forsøkte Farao å hindre israelittene i å komme seg til Løfteslandet, og Haman forsøkte å forhindre dem fra å vende tilbake etter det 70-årige eksilet i Babylon.

Messias skulle være en israelitt/jøde som vokste opp i Nasaret etter å ha blitt født i Betlehem. Om Farao, Haman eller Herodes hadde lykkes, hadde det innebåret at Gud verken var troverdig eller trofast. Men det er han.

Israelittene/jødene, Israel/Juda og Jerusalem er helt sentrale elementer i Guds frelsesplan for menneskeheten. Derfor var det fra Israel ble til kamp om dette folket og landet deres. Men verken folkets egen ulydighet eller fiendes raseri kunne forhindre Gud fra å oppfylle sitt ord og sine løfter. merk deg det.

Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og dra til Israels land! For de som stod barnet etter livet, er døde.» 21 Han stod da opp, tok barnet og moren med seg og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og drog til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det bli oppfylt som profetene hadde sagt, at han skulle kalles........

© Norge IDAG