Tanja Bjerklund Hauge, Kongsberg og Jondalen menighet

Kongsberg by feirer 400 år, og når dette leses har den store bursdagsfeiringen vært. Med selveste kongen og dronningen på besøk.

Snart er det 17. mai og feiring av landet vårt. Begge dager feires med flagg, pølser og is.

Men hurra rop, bunader og mye fint folk. Det er stas med festdager.

Så setter konfirmasjonene i gang denne helgen. Denne helgen og neste i byen, så slag i slag i hele kommunen og prostiet vårt. Flotte ungdommer som står på terskelen til voksenlivet, ikke helt voksne, men langt i fra barn. De flotte og vanskelige ungdomsårene. Der utvikling og dannelse skal skje. På terskelen til å stå på egne ben, men der de ennå trenger trygge voksne rundt seg. Akkurat det går vel aldri helt over, å ha mennesker rundt oss som er viktige og stødige kan vi vel alle trenge i livene våre.

Jeg reflektere ofte over at de store festdagene i livet vårt, også fletter inn de vanskelige tingene i livet. Det er mange følelser i sving på store dager, og sårbarheten vår er skjør på slike dager. Når ungdommene våre skal feires så er det mange som også kommer til å savne noen som absolutt burde vært med. Brudd i familier, sykdom og død gjør at ikke alle er der. Det er kanskje ikke bokstavlig talt en tom plass ved bordet, men det oppleves likevel slik.

Derfor sitter ofte tårene løst på en slik dag, både i takknemlighet for det som er, men også sorg over det som ikke lenger er. Livet er en hårfin greie, balansen mellom det sorg og glede er ikke alltid så lett.

Kanskje er det en av de viktigste tingene vi kan lære ungdommene våre, at livet er fillern meg ikke alltid lett. Vi har bra dager, vi har vanlige dager, kjipe dager, skikkelige dårlige dager og skikkelig hurra dager. Sånn er det for de aller fleste, det er jammen meg helt vanlig. La ungdommene våre få vite at det finnes dager i alle varianter, ofte går det bra, av og til ikke. Så må vi være der for dem når de trenger det.

Konfirmantene vi møter i Kongsberg og Jondalen har en viktig konfirmanttime på gravlunden.

Der snakker vi om sorg, død og liv. Livet her og nå, og det vi i kirka tror om livet etter døden.

Håpet som vi lever med. Vi snakker også om at det å ha mennesker i livet vårt som vi er glade i og som betyr mye for oss, gjør oss sårbare. Fordi det er så vondt å miste dem. Da er det viktig å minne oss selv på hvor heldige vi er som har slike mennesker i livet vårt, de som vi ikke kan miste. Jeg ønsker alle mennesker en gjeng med mennesker rundt seg som de ikke kan miste, og at vi selv også er umistelig for noen. Jeg tenker at vi mennesker er skapt for å leve i et fellesskap, og da må vi tørre og slippe noen nært inn i livene våre.

Så håper jeg konfirmasjonsdagene for alle dere ungdommer blir en dag dere får føle dere verdsatt og umistelig. At dere får kjenne på at dere har en gjeng med folk rundt dere som vil dere vel, som bryr seg om dere, og som tåler hele den du er.

I kirken får dere også med dere en forbønn og en velsignelse. Prest (og kateket) legger hånden på hodet og leser en bønn der navnet dere leses. En bønn hvor Gud bekrefter deg for den du er, som et verdifullt og helt menneske. Det er både høytidelig og nært. På slutten av gudstjenesten får vi alle lyst velsignelsen over oss. Guds nåde som gis til oss uten å kreve noe tilbake. Et lykkeønske vi tar med oss ut i dagen, og ut i livet. Det kan vi alle trenge, både på de grå og håpløse dagene, men også på de dagene som roper hurra og er feststemte.

Gratulerer med dagen konfirmanter. Jeg ønsker dere en skikkelig hurra dag, med flagg, festkledde gjester, is og det beste dere vet!

Kongsberg by feirer 400 år, og når dette leses har den store bursdagsfeiringen vært. Med selveste kongen og dronningen på besøk.

Snart er det 17. mai og feiring av landet vårt. Begge dager feires med flagg, pølser og is.

Men hurra rop, bunader og mye fint folk. Det er stas med festdager.

Så setter konfirmasjonene i gang denne helgen. Denne helgen og neste i byen, så slag i slag i hele kommunen og prostiet vårt. Flotte ungdommer som står på terskelen til voksenlivet, ikke helt voksne, men langt i fra barn. De flotte og vanskelige ungdomsårene. Der utvikling og dannelse skal skje. På terskelen til å stå på egne ben, men der de ennå trenger trygge voksne rundt seg. Akkurat det går vel aldri helt over, å ha mennesker rundt oss som er viktige og stødige kan vi vel alle trenge i livene våre.

Jeg reflektere ofte over at de store festdagene i livet vårt, også fletter inn de vanskelige tingene i livet. Det er mange følelser i sving på store dager, og sårbarheten vår er skjør på slike dager. Når ungdommene våre skal feires så er det mange som også kommer til å savne noen som absolutt burde vært med. Brudd i familier, sykdom og død gjør at ikke alle er der. Det er kanskje ikke bokstavlig talt en tom plass ved bordet, men det oppleves likevel slik.

Derfor sitter ofte tårene løst på en slik dag, både i takknemlighet for det som er, men også sorg over det som ikke lenger er. Livet er en hårfin greie, balansen mellom det sorg og glede er ikke alltid så lett.

Kanskje er det en av de viktigste tingene vi kan lære ungdommene våre, at livet er fillern meg ikke alltid lett. Vi har bra dager, vi har vanlige dager, kjipe dager, skikkelige dårlige dager og skikkelig hurra dager. Sånn er det for de aller fleste, det er jammen meg helt vanlig. La ungdommene våre få vite at det finnes dager i alle varianter, ofte går det bra, av og til ikke. Så må vi være der for dem når de trenger det.

Konfirmantene vi møter i Kongsberg og Jondalen har en viktig konfirmanttime på gravlunden.

Der snakker vi om sorg, død og liv. Livet her og nå, og det vi i kirka tror om livet etter døden.

Håpet som vi lever med. Vi snakker også om at det å ha mennesker i livet vårt som vi er glade i og som betyr mye for oss, gjør oss sårbare. Fordi det er så vondt å miste dem. Da er det viktig å minne oss selv på hvor heldige vi er som har slike mennesker i livet vårt, de som vi ikke kan miste. Jeg ønsker alle mennesker en gjeng med mennesker rundt seg som de ikke kan miste, og at vi selv også er umistelig for noen. Jeg tenker at vi mennesker er skapt for å leve i et fellesskap, og da må vi tørre og slippe noen nært inn i livene våre.

Så håper jeg konfirmasjonsdagene for alle dere ungdommer blir en dag dere får føle dere verdsatt og umistelig. At dere får kjenne på at dere har en gjeng med folk rundt dere som vil dere vel, som bryr seg om dere, og som tåler hele den du er.

I kirken får dere også med dere en forbønn og en velsignelse. Prest (og kateket) legger hånden på hodet og leser en bønn der navnet dere leses. En bønn hvor Gud bekrefter deg for den du er, som et verdifullt og helt menneske. Det er både høytidelig og nært. På slutten av gudstjenesten får vi alle lyst velsignelsen over oss. Guds nåde som gis til oss uten å kreve noe tilbake. Et lykkeønske vi tar med oss ut i dagen, og ut i livet. Det kan vi alle trenge, både på de grå og håpløse dagene, men også på de dagene som roper hurra og er feststemte.

Gratulerer med dagen konfirmanter. Jeg ønsker dere en skikkelig hurra dag, med flagg, festkledde gjester, is og det beste dere vet!

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - De store festdagene - Cato Martinsen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

De store festdagene

51 0
05.05.2024

Tanja Bjerklund Hauge, Kongsberg og Jondalen menighet

Kongsberg by feirer 400 år, og når dette leses har den store bursdagsfeiringen vært. Med selveste kongen og dronningen på besøk.

Snart er det 17. mai og feiring av landet vårt. Begge dager feires med flagg, pølser og is.

Men hurra rop, bunader og mye fint folk. Det er stas med festdager.

Så setter konfirmasjonene i gang denne helgen. Denne helgen og neste i byen, så slag i slag i hele kommunen og prostiet vårt. Flotte ungdommer som står på terskelen til voksenlivet, ikke helt voksne, men langt i fra barn. De flotte og vanskelige ungdomsårene. Der utvikling og dannelse skal skje. På terskelen til å stå på egne ben, men der de ennå trenger trygge voksne rundt seg. Akkurat det går vel aldri helt over, å ha mennesker rundt oss som er viktige og stødige kan vi vel alle trenge i livene våre.

Jeg reflektere ofte over at de store festdagene i livet vårt, også fletter inn de vanskelige tingene i livet. Det er mange følelser i sving på store dager, og sårbarheten vår er skjør på slike dager. Når ungdommene våre skal feires så er det mange som også kommer til å savne noen som absolutt burde vært med. Brudd i familier, sykdom og død gjør at ikke alle er der. Det er kanskje ikke bokstavlig talt en tom plass ved bordet, men det oppleves likevel slik.

Derfor sitter ofte tårene løst på en slik dag, både i takknemlighet for det som er, men også sorg over det som ikke lenger er. Livet er en hårfin greie, balansen mellom det sorg og glede er ikke alltid så lett.

Kanskje er det en av de viktigste tingene vi kan lære ungdommene våre, at livet er fillern meg ikke alltid lett. Vi har bra dager, vi har vanlige dager, kjipe dager, skikkelige dårlige dager og skikkelig hurra dager. Sånn er det for de aller fleste, det er jammen meg helt vanlig. La........

© Laagendalsposten


Get it on Google Play