Individuell beredskap: En plikt for alle
Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den 13. april nærmer seg, en dato som for meg og min familie er dypt symbolsk. I 1992 måtte vi akutt flykte fra Mostar til Kroatia, og året etter, i 1993, flyktet vi for andre gang, denne gangen til Norge. Det har nå gått 33 år siden krigen i Jugoslavia startet, og det er med en viss sorg jeg observerer hvordan historien ser ut til å gjenta seg. Dessverre er det mange, spesielt blant de yngre generasjonene, som knapt vet at denne krigen noen gang fant sted, eller at landet Jugoslavia eksisterte.
Denne kollektive glemselen er både trist og bekymringsverdig, da urolighetene i regionen aldri helt tok slutt. Likevel har jeg ikke tenkt å skrive om dette akkurat nå. Mitt fokus er på noe annet som har opptatt meg i det siste—vår kollektive beredskap og sivilforsvarets rolle.
For bare noen få år siden var sivilforsvaret knapt et tema for diskusjon. Nå ser vi imidlertid en mye større bevissthet og et fokus på å styrke sivilforsvaret, noe som er veldig positivt. Men min bekymring er at dette kanskje ikke er nok. Norge har en befolkning på 5,52 millioner mennesker, men sivilforsvaret består av kun 8.000 personer. Er dette virkelig nok til å beskytte hele befolkningen i et land med så store avstander og varierte utfordringer?Beredskap: En Nødvendig Investering
Jeg mener at vi også må støtte våre organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), som har 4.000 kvinner som tok kurs i beredskap. Dette er en ressurs som kan være uvurderlig i en krisesituasjon. Hver familie bør vurdere å gi medlemskap i slike organisasjoner som bursdags- eller julegaver til sine unge både jenter og gutter. Det er viktig at ungdommen blir bevisst på at verden ikke reddes gjennom en dataskjerm, men gjennom praktiske erfaringer, læring og opplæring i krisesituasjoner. De må lære hvordan man klarer seg med lite mat og vann, og uten strøm. Dette er erfaringer som min familie og jeg måtte tilegne oss under krigen.
Jeg var heldigvis en rustet ungdom. Jeg hadde erfaring med jakt sammen med min far, fiske, og min søster var speider. Vi hadde også en vingård i Zovnica, like utenfor Mostar,........
© Sandefjords Blad
visit website