Det var jul, og ute dalte snøen stille. Inne blinket julelysene svakt i korridoren. Pasientene sov, og på vaktrommet satt ansatte med journalskriving og noen øyeblikks ro. Så kom lyden – den dype, bestemte rytmen av skritt som nærmet seg. Ikke hastverk, men en takt som bar med seg en usynlig kraft. Lyden fylte korridoren som et varsel: Nå kom hun.

Hun som trådte inn med en ro som kunne stilne et helt rom. Blikket var skarpt, men ikke kaldt – det var blikket til en som visste, som så alt. Hun var oversykepleieren. Hun som representerte sykepleierfaget på sitt beste, og alle visste det. Det var respekt i luften, på grensen til frykt, men ikke av redsel – det var den frykten som følger med ansvar, med krav om kvalitet, med vissheten om at her var ingen........

© Driva