Denne kritikken gjelder én avgrenset sak – og må ikke forveksles med den bredere kampanjelignende kritikken som nå utfordrer tilliten til forvaltningen og rettsstaten.

De siste årene har retorikken mot statsforvalterne i Nord-Norge blitt stadig mer samordnet og tilspisset. Kritikken kommer ikke bare fra enkeltaktører, men fra redaktør, personer og organisasjoner med betydelig politisk og økonomisk innflytelse. Budskapet er gjenkjennelig: Statsforvalteren omtales som en bremsekloss, som en byråkratisk motkraft mot «det nordnorske», og som et hinder for ønsket vekst og bosetting.

Dette er ikke lenger først og fremst saklig uenighet om enkeltvedtak. Over tid har det utviklet seg til et mønster der institusjonen som sådan trekkes i tvil.

I et velfungerende demokrati er det legitimt å utfordre forvaltningens avgjørelser. Statsforvalteren forvalter lover og regelverk vedtatt av Stortinget, og vil uunngåelig komme i konflikt med lokale interesser. Problemet oppstår når kritikken løsriver seg fra konkrete vurderinger og i stedet rammer selve forvaltningsrollen. Da flyttes debatten fra juss og fag til mistillit og........

© Ságat