Det er mye som er fint med Norge, og det aller beste er at landet er fritt, at det er høyt under taket og lov å si mer eller mindre hva man vil. Ytringsfriheten gjør noe med oss som folk, at vi lever i en visshet om at man ikke trenger å frykte vold og terror om man mener noe som ikke verdsettes fra dem som besitter makta. I forlengelsen av denne friheten, kan vi også tro på hva vi vil, eller la være å tro.

Religionsfriheten er åndelig balsam som smører demokratiet og det kollektive mangfoldet. Denne friheten er noe som gjør oss og våre naboland til noen av de fineste landene å bo i på kloden. Den er derimot ikke noe vi kan ta for gitt.

I kjølvannet av den bedrøvelige utviklingen vi har sett utspille seg i USA de siste årene, der det offentlige ordskiftet har hardnet til, og der et distinkt «oss/dem» er utgangspunkt for de aller fleste diskusjoner, ikke minst innad i landet, har det også piplet opp noen avleggere her til lands.

Les også: Nei, vi trenger ikke flere unge kristne

Kristelig Folkeparti har det siste halve året beveget seg tydeligere i retning av en retorikk der kristne verdier fremstilles som nasjonens fundament og som noe som er truet utenfra. Det virker som en gjennomtenkt strategi.

Etter at partiet skiftet ut ledelsen, har de skrudd hardere til. Ingrid Olina Hovland, lederen for partiets ungdomsorganisasjon, snakker mye om disse kristne verdiene «våre», som om det er noe som gjelder hele landet vårt, og som om disse er under en slags ytre trussel. Som de ikke er. Partileder Dag-Inge Ulstein velsigner uttalelsene og tankegodset.

Redaktør og........

© VG