Vi har tidenes mest uforutsigbare og uoversiktelige storting. Dagens Ap-regjering, ledet av statsminister Jonas Gahr Støre, må lene seg på fire helt ulike partier: SV, Rødt, MDG og Sp. I Sp stiger det nå frem en debatt om å bytte side, i møte med elendige meningsmålinger.

Mens Høyre forsøker å finne seg selv igjen, og bli den samlende kraften på borgerlig side som kan bære et regjeringsalternativ frem mot neste stortingsvalg, i 2029.

Det blir ikke enkelt. Frp har omtrent dobbelt så mange representanter som Høyre har på Stortinget. Og ønsker å styre Norge - med Sylvi Listhaug som Norges neste statsminister.

Ingen som ser Sylvi Listhaug i aksjon, kan være i tvil om at det er den rollen hun ser for seg. Og forbereder seg på.

Frp opplever at partiet faktisk kan vippe et stortingsflertall sin vei. Ta føringen og få med seg et flertall mot regjeringen. For eksempel i energipolitikken, og i klimapolitikken.

Aps gamle regjeringspartner Senterpartiet har ikke vært vonde å be. Frp og Sp har samme syn i mange av disse spørsmålene.

Samtidig har Sp-folket vært opptatt av å dyrke sin rolle som vippeparti på Stortinget. Sp er ikke redde for å vise muskler - eller å gå dit partiet får makt. Enten det er fra sak til sak, eller i mer forpliktende samarbeid.

Størst forskjell KrF og Venstre

Frp forsøker åpenbart å flørte med Sp. Men det Listhaug og hennes folk i utgangspunktet ønsker seg, er en regjering med Høyre - og kanskje også med KrF. Ikke med Venstre.

For KrF-leder Dag-Inge Ulstein har beveget seg langt i retning Frp. Dagens KrF kan minne om et nypopulistisk kristenkonservativt parti, langt fra den politikken tidligere partiledere som Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sto for.

Det er kanskje mellom KrF og Venstre, de to tidligere regjeringskameratene, vi ser de største politiske forskjellene akkurat nå. I hvert fall når det gjelder verdispørsmål.

Gudstjenester - og kjønn

Midt i alt dette må den ferske Høyre-ledelsen forsøke å finne sin plass. Som et ansvarlig, borgerlig parti, som kan styre når det trengs. Aller helst med Eriksen Søreide som statsminister.

En forsmak på den store avstanden mellom to av de partiene Eriksen Søreide trolig trenger dersom Høyre igjen skal bli et regjeringsparti, fikk vi i NRKs Politisk kvarter denne uken. Høyres nestleder Henrik Asheim ble dratt rett inn i kulturkrigenkulturkrigenKulturkrigen refererer til konflikter mellom grupper med ulike verdier og syn på samfunnsspørsmål, ofte knyttet til moral, religion og identitet., med to sentrumskamerater som trakk ham i hver sin retning:

Venstre er oppgitt fordi Høyre har stemt for at alle skoler skal gi tilbud om at elevene kan delta i skolegudstjenester. Mens KrFs Jorunn Gleditsch Lossius stemplet Høyre som nærmest venstreradikale fordi partiet ikke vil stanse et rådgivningshefte om hvordan offentlig ansatte skal forholde seg til ulike kjønnskategorier.

Asheim svarte godt for seg, i begge saker. Rolig og nyansert. Saklig om vanskelige spørsmål, med innestemme.

Det blir interessant å se om det holder. Om velgerne vil ha det ansvarlige, noen vil si det litt grå og kjedelige, som ofte havner i midten. Eller de litt vasne kompromissene, der ingen får akkurat det de vil. Fordi helheten krever noe annet, når ulike hensyn veies mot hverandre.

Det er dette som er hverdagspolitikken. Det er den som ofte gir de håndfaste resultatene, uten at det nødvendigvis gir de mest fengende slagordene.

Tradisjonelt er det Høyre og Ap som sammen har hatt kraften til å gjennomføre store viktige forlikforlikEt forlik er en avtale mellom politiske partier om å samarbeide om en bestemt sak eller reform, ofte for å sikre flertall og stabilitet. i Norge. Nå er begge mer svekket enn før. Særlig Høyre. Men også Ap, som styrer på et særdeles skjørt grunnlag.

Derfor kan det være vanskelig å få til helt nødvendige reformer. For eksempel trenger Norge både et skatteforlik, og et forlik om sykelønn.

Viktig for norsk økonomi

Finansminister Jens Stoltenberg har invitert til et bredt forlik om skatt. Alle unntatt Frp har takket ja. Mens Høyres nestleder Henrik Aasheim for ikke lenge siden inviterte til et bredt forlik om sykelønn. Det har ingen andre partier takket ja til.

Begge deler er viktig for norsk økonomi. Og for bærekraften i velferdssamfunnetbærekraften i velferdssamfunnetDette refererer til evnen til å opprettholde og finansiere velferdstjenester som helse, utdanning og pensjoner over tid, uten å skade økonomien. vårt i årene fremover.

Og begge deler har potensial til å skape protester, politisk strid, og stort rom for ytterpartiene til å score lettvinte politiske poeng.

Spørsmålet er om Eriksen Søreide og hennes folk har styrke og mot til å inngå forlik som kan komme til å skape bråk. Hvis Høyre spiller kortene riktig, kan de tjene på det. For eksempel når det gjelder skatt.

For her må Ap gi mye, dersom Høyre virkelig går med på et skatteforlik. Det er ikke åpenbart at Frp vil tjene på at de står utenfor, dersom Høyre faktisk kan vise til konkrete gjennomslag, og dermed bidra til akkurat det næringslivet etterspør: Stabilitet og forutsigbarhet.

Det er et krevende politisk landskap den ferske Høyre-ledelsen må bevege seg i. I skyggen av et Frp som strutter av selvtillit, og med mulige sentrumspartnere som trekker i alle retninger.

Det tar trolig lang tid før vi får se om Høyre tar tilbake plassen som det store ansvarlige partiet på høyresiden i norsk politikk. Eller om Høyre har mistet kraften for godt.

© VG