Aller mest på grunn av de små, de som er en alen lange, og som er den viktigste byggesteinen i det vi kaller nasjonen.

Selv vi som ikke er blant de ivrigste 17. mai-entusiastene ser hvor ypperlig denne formen for nasjonsbygging er: Småtasser med flagg, i hopetall, for ikke å si i horder!

Det er helt uimotståelig. Og politisk genialt.

Fra vi er bitte små blir vi opplært til å elske flagg og folk, og det aller beste: Det er ikke spesielt nasjonalistisk (i ordets dunkleste betydning).

17. mai er alle sin dag. Og det lærer vi fra barnsben av.

For i hver en barnehage, i hver en småskole, dresses de opp i full 17. mai-mundur og lærer de fine og rare sangene som er så vanskelig å synge, men likevel sitter som saftis på pinne.

Norge er et land for nordmenn, og nordmenn er vi som bor og lever våre liv i Norge. Det er det moderne uttrykket for 17. mai. Sånn har det ikke alltid vært.

Diskusjonen om hva en nasjon er, er like lang som nasjonalstaten som konsept. Historikere snakker gjerne om at ideen om at nasjonen og staten er ett oppsto for om lag 220 år siden.

Den krigerske keiser Napoleon innførte ideen om folkehæren. Og da trengte han et folk. Der statene tidligere var religiøse, etniske og nasjonale konglomerater, oppsto etter hvert tanken om at nasjonene skulle ha sine egne stater.

Ikke alle verdens nasjoner har fått sin egen stat. Og ikke alle stater består av bare én nasjon.

Men likevel er nasjonalstaten blitt den bærende enheten for alle verdens folk. Det er i den vi stort sett lever våre liv, og det er den vi betaler vår skatt til og i........

© VG