Hun snakker ikke samisk. Hun har ingen kofte. Familien har ikke rein. Mormora snakket et språk hun selv aldri lærte, og som ingen lenger snakker i huset.

«Jeg er vel ikke samisk nok», tenkte hun, og la telefonen bort.

Jeg tror det sitter mange slike unge rundt omkring. Og jeg vil snakke til deg som kjenner deg igjen.

For her er det noe jeg vil at du skal høre: Tvilen din er ikke et bevis på at du er for lite samisk. Tvilen er et bevis på hva fornorskningen gjorde. Det er to helt forskjellige ting.

I hver festtale om samiske rettigheter sier man det. I hver søknad om midler står det. I hvert politisk innlegg dukker det opp som en selvfølge: Vi skal styrke den samiske identiteten.

Det høres så fint ut at ingen stopper opp ved det. Hvem kan være imot å styrke noe? Men jeg har begynt å lure på hva vi egentlig mener. For ordet «styrke» rommer minst fire helt ulike ting, og vi blander dem sammen uten å merke det.

Mener vi at du skal kunne mer — mer språk, mer duodje, mer tradisjon? Mener vi at institusjonene skal bli sterkere — Sametinget, språklovene? Mener vi at du skal bli stoltere, tørre å stå frem? Eller mener vi at samfunnet rundt deg skal se deg og regne deg med?

Dette er fire forskjellige veier. Og legg merke til hvor regningen havner. Når vi sier «styrk identiteten din», er det nesten alltid de to første om deg selv vi lander på: Bli mer ekte, bli mer stolt. Vi sender regningen til den unge. Som om identiteten din er en muskel du bare ikke har trent hardt nok.

Men det er her forskningen sier noe annet. Og det er her jeg vil at du skal følge med.

Det forskerne har funnet ut

Det første du må vite, er at ingen blir til alene. Den amerikanske tenkeren George Herbert Mead beskrev for hundre år siden hvordan vi blir oss selv: Vi ser oss selv i andres øyne, som i et speil.

Du vet hvem du er ut fra hvordan de rundt deg møter deg. Det betyr noe nesten provoserende enkelt: Du kan ikke styrke identiteten din........

© Ságat