«Velkommen til Sápmi. Vi urfolk må̊ være med når avgjørelser som gjelder våre regioner blir tatt. Og vi vil ha en nøkkelrolle».

Kravet om nøkkelrolle var allerede da for lengst innfridd. For i 2005 inngikk regjeringen Bondevik en bindende pakt med samelandsbevegelsen om politikkutvikling i nordlige landsdeler med konsultasjonsbestemmelsene i «Sametingets planverk 1998-2001», som selve bærebjelken:

«Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (.) Denne plikten omfatter mer enn en ren konsultasjon, og må̊ medføre gjensidige forpliktelser. (....). Forhandlingsplikten må̊ bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig.»

Siden da har skiftende regjeringer og storting gjennom lovgivning aktivt medvirket til å forsterke nøkkelrollen i «våre regioner». Mer om dette lenger nede i innlegget.

I stortingsmelding nr. 5 (2015–2016) om Sametingets virksomhet 2014 medgir også Solberg-regjeringen at grunnlaget for Keskitalos ønskede politiske nøkkelrolle, allerede er imøtekommet:

«Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både storting, regjering, departement og direktorat.»

Fra 2016 tilrettelegger myndighetene for at oppgaveporteføljen og Sametingets politiske virksomhet blir bredere. En ny norm og samfunnsorden, et etnopolitisk parallelt beslutningssystem, med misbruk av ILO-169 og konsultasjonsavtalen som strategisk verktøy, er under utvikling.

Kommunal-, moderniserings- og sameminister Jan Tore Sanner (H) utvider den udemokratiske konsultasjonsordningen:

«Jeg er opptatt av at vi skal ha god dialog med Sametinget også̊ i saker der det ikke er konsultasjonsplikt». (Den 11. januar 2016 i nordnorske aviser).

Sanner børster støvet........

© Ságat