Ikke press andres barn inn i forkynnelse og bønn
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
KrF har fått med seg Frp, Høyre og Senterpartiet sånn at et flertall i Stortinget pålegger skoler å tilby gudstjenester i skoletiden.
Dette bryter ikke bare med det grunnleggende prinsippet om at skolen skal være et livssynsåpent fellesskap, men er også en overkjøring av lokale rektorer og skoleeiere (kommuner). Det bryter i tillegg med prinsippet om at beslutninger om pedagogisk innhold og organisering i størst mulig grad tas lokalt, innenfor nasjonale rammer.
Les også: Nordmenn tar norsk mat og tradisjoner for gitt
Når skolen pålegges å tilby gudstjeneste i skoletiden, beveger den seg fra å undervise om religion til deltakelse i religionsutøvelse. Det rokker ved det grunnleggende prinsippet om at skolen skal være et fellesskap for alle barn, ikke en arena for religiøs forkynnelse. Å splitte opp elever for å delta i gudstjeneste i skoletiden bygger ned fellesskap i en tid der vi trenger å gjøre det motsatte. Dessuten er ikke frivilligheten reell når rammen er obligatorisk.
Selv om kristendommen har preget norsk kultur, kunst og høytider, er kulturarv mer enn trosutøvelse. Norsk kulturarv rommer også opplysningstid, arbeiderbevegelse, kvinnefrigjøring og minoriteters kamp for rettigheter og et stadig mer mangfoldig og livssynsåpent samfunn.
Norsk skole skal gi undervisning om religion, og elever må gjerne besøke kirker, moskeer og templer som del av opplæringen. Men en gudstjeneste er ikke et besøk, men en trosutøvende handling, ledet av en prest, med bønn og forkynnelse som formål, ikke en nøytral kulturformidling. Dette bekrefter Den norske kirke selv.
I tillegg er det en feilslutning å mene at norsk kultur læres gjennom en gudstjeneste. Det kan tvert imot skape mer motstand og mindre fellesskap når barn føler seg enten presset til å være med eller tvunget til å søke fritak.
Les også: Dette er problemet med skolegudstjenestene
Frivillighet i et klasserom er aldri helt frivillig. Når flertallet går og noen få blir igjen, er det barna som merker forskjellen. Fellesskolen skal ikke organisere synlige skiller.
Kristendommen er en del av vår historie og kultur og skal undervises om. Men forskjellen mellom å lære om juleevangeliet og å delta i bønn er avgjørende.
De foreldrene som mener gudstjenester er viktige for deres barns dannelse og kulturforståelse, bør jo selv ta barna sine med i kirken, ikke presse andres barn inn i forkynnelse og bønn.
