Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Jeg tror folk er redde for å bli som ham.

Sofie ser ned i fanget sitt når hun sier det. Hun snakker om mannen sin, pasienten min, som sitter få meter unna på sykehjemmet. Han har demens. De får nesten aldri besøk lenger.

– Sitter dere mye alene? spør jeg.

Hun nikker. Hun tror ikke folk holder seg unna fordi de ikke bryr seg. Hun tror de er redde. Redde for å se det de frykter mest: Å miste seg selv mens kroppen fortsatt lever.

Sofie kommer hver dag. Når mannen roper «hjelp, hjelp» fra rommet sitt, er det hun som roer ham. En hånd mot pannen. Fingre gjennom håret. Nærhet. Noe kjent.

Det er noe dypt menneskelig ved det. Selv når hjernen svikter, finnes det ofte fortsatt et menneske som responderer på trygghet, berøring og kjærlighet.

Som ung hjerneforsker lærte jeg hvor lite vi egentlig forstår av hjernen. Jeg har sett mennesker gradvis forsvinne inn i demens, hjerneslag og alvorlig sykdom.

Og jeg lærte noe annet også:

Dødens uttrykk i hjernen lærer oss noe om livet. For noen ganger kommer vi til et punkt hvor spørsmålet ikke lenger er hvordan vi forlenger biologisk liv mest mulig, men hvordan vi tar vare på livet som fortsatt finnes igjen.

Det er et vanskelig spørsmål.........

© Haugesunds Avis