Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det Kristine Stavås Skistad forteller om forholdet til treneren sin, kan virke skremmende på en helt vanlig idrettsmamma. 

Vi foreldre heier fra sidelinjen, stiller på dugnad og sender barna våre på cuper. Vi lærer dem å høre på treneren og ha respekt for de voksne. 

Men er vi oppmerksomme nok på at treneren også skal ha respekt for dem? 

Vi leser at Skistad beskriver et mønster som har utviklet seg over mange år, helt siden hun var 15. Hun sier grensene hennes gradvis har blitt forskjøvet. I varselet ligger det et en autoritetsperson har fått stadig større innflytelse over hva som er normalt og rimelig, og hva hun kan eller ikke kan si nei til. 

Å være en autoritet, en skattet og verdsatt ressurs i et fellesskap, gir stor beskyttelse, og med det følger et stort ansvar. 

Det krever styrke, overblikk og mot å si fra om noe sånt. Skistad har framstått som tøff før, men forteller at mye av det hun trodde var respekt for treneren, egentlig var redsel. 

Lojalitet kan bli til lydighet, og omsorg kan bli til kontroll. Og hva skjer når man omsider kvinner seg opp og sier fra? 

Kristine Stavås Skistad, suksessrik skisprinter, har levert et........

© Drammens Tidende