Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den dagen historien feller sin dom over Gaza-krigen, vil ikke bare politiske ledere og militære beslutningstakere bli stilt til ansvar. Også vestlige medier må tåle et kritisk blikk. For få ting sier mer om et moralsk og journalistisk feilspor enn når søkelyset flyttes fra de døde og sårede til gjerningsmannens indre liv og psykologiske tilstand.

Et illustrerende eksempel var en reportasje i 2024 fra CNN om israelske soldaters psykiske helse etter tjeneste i Gaza. Reportasjen tok for seg skyldfølelse, traumer, moralske kvaler og psykiske ettervirkninger knyttet til deltakelse i krigshandlinger. Blant vitnesbyrdene var en israelsk bulldoserfører som beskrev hvordan mennesker ble kjørt over i stort omfang. Soldaten Guy Zaken fortalte at palestinere ble knust under bulldosernes larveføtter «i hundrevis». Men reportasjens moralske tyngdepunkt lå ikke hos ofrene og de knuste kroppene under larveføttene. Den lå derimot hos gjerningsmannen i førersetet av bulldoseren.

Dette er ikke en journalistikk som utfordrer makten, men som normaliserer den. Resultatet er en grotesk rolleomvending der den som utøver volden fremstilles som krigens egentlige offer. Kameraet og oppmerksomheten flyttes bort fra konsekvensene og over på førerens traumereaksjoner. Det er journalistikk som humaniserer maktutøveren samtidig som den avhumaniserer offeret. Den som sitter bak spakene får navn, ansikt, følelser og moralsk dybde. De som blir begravet under ruinene, forblir en anonym masse. Palestinerne reduseres til kulisser i fortellingen om israelske soldaters lidelser. Deres død blir bakgrunnsstøy. Deres ødelagte hjem blir fotnoter. Deres familier blir usynlige.

Den israelske soldaten fremstilles som et individ med en biografi, en psykologisk utvikling og........

© Avisa Nordland